Preken 23. Søndag i kirkeåret A

Dagens tekster ønsker å virke oppdragende på den som lytter, som har ører til å høre. Både i gammel og ny tid, har Gud ut av sin kjærlighet til menneskene søkt å gi orientering og retningslinjer for å leve et liv i samsvar med Guds plan for menneskene og verden. Mennesket er kalt til å være Guds bilde i verden, både overfor medmenneskene men også overfor skaperverket i sin helhet. Slik kan man forstå Moseloven, slik kan man forstå vår Herre Jesus Kristi dobbelte kjærlighetsbud.

Gjennom Kristus innstiftet Gud Kirken i den nye pakten, som er det nye rommet for Guds virke blant menneskene. Kan Kirken ved sine mennesker døpt inn i henne, bli slik Gud ønsker henne som Kristi Brud?

I sentrum av tekstene i dag står den gjensidige broderlige formaning i kjærlighet. Enhver kristen er kalt og forpliktet til det fordi vi er alle lemmer på et legeme. Det er ikke likegyldig for hele fellesskapet om et lem skader seg selv og dermed fellesskapets liv.

Dersom man må formane og kanskje tilrettevise noen, kan det bare skje innenfor den kristne nestekjærligheten. Den som formaner må ikke vise til seg selv, men til Guds nåde og barmhjertighet.

Paulus understreker i den andre lesningen at alle bud er sammenfattet i det ene: «Du skal elske din neste som deg selv.» Det er viktig å hjelpe den man bør formane til å åpne seg for dette budet som viser hva Gud ønsker av oss, samtidig bør den som formanes forstå at vi handler utifra budet om nestekjærligheten.

Men selvfølgelig er mennesket fritt og det kan si nei til vårt forsøk om å formane det på broderlig vis.

Den første lesningen tar opp dette tilfellet og viser til at dersom vi har gjort vårt, kan vi ikke belastes dersom den andre likevel ikke følger vår formaning. Selv om vi har plikt til å bry oss om vår neste, er det ikke sagt at vi lykkes. Gud lover ikke det, men ber om at vi gjør det vi kan.

Derfor finnes det i Guds Kirke en grense som kan overtredes av synderen og hvor man ikke lenger kan regnes som en del av fellesskapet. Det er ikke Kirken som utviser noen av Kirkens fellesskap, kommunio, men vedkommende som ekskommuniserer seg. Kirken kan bare ta det til følge og stadfeste det. Men angrer vedkommende og søker tilbake til Kirken gjennom omvendelse og bot, og ved å rette opp det som er gjort galt, er veien tilbake til fellesskapet alltid åpen.

Til slutt i dagens evangelium forteller Herren at den felles bønn som bæres frem i Kirken kan regne med å bli hørt i himmelen. Videre lover han at der hvor «to eller tre er kommet sammen» i Herrens navn, der er han selv iblant dem.

Hans nærvær er hans eukaristiske nærvær i Kirken. Å føre alle dem som oppholder seg i randområdene av Kirken tilbake mot Kirkens sentrum, Kristus, er det vi blir bedt om i dag. Samtidig gjør tekstene oss oppmerksom på at vi selv bør holde oss nært sentrum og ikke la oss føre ut mot randområdene. Skulle det skje oss, bør vi være takknemlige dersom en kristen bror eller søster formaner oss til å velge den riktige veien igjen.

Selvfølgelig er det en utfordring i vår tid at så mange velger å gå på avstand til Kirken. Det er ikke flertallet som samles her på en søndag, det er et mindretall. Akkurat nå i virustiden er til og med plassen redusert i forhold til det vanlige. Men uten tvil fører det moderne livet mange ut til randen av det kristne livet. Om vi klarer å føre noen tilbake er en side av saken, men at vi gjennom vår trofasthet også bærer de andre er en annen side av saken. Det hjelper ingen om vi også skulle falle for fristelsen til å gli ut i avstand.