På nettsiden til The Catholic World Report er det en artikkel «Joseph Ratzinger on fasting from the Eucharist» med noen sitater fra en bok gitt ut i USA i 1986 av Joseph Ratzinger: «Behold the Pierced one» som gav meg idéen til at dette også kan gjengis på norsk. Etter å ha søkt gjennom flere av bindene av hans samlede skrifter på tysk som til nå er kommet ut, har jeg funnet den tyske originalen. Den er fra slutten av et foredrag med tittelen: «Kommunion – Kommunität – Sendung. Über den Zusammenhang von Eucharistie, Gemeinschaft (Gemeinde) und Sendung der Kirche». Dette foredraget er blitt oversatt og tatt med i den amerikanske boken som nok er satt sammen på en annen måte enn tyske utgivelser.
I de samlede skrifter er foredraget gjengitt i bind 8/1 «Kirche – Zeichen unter den Völkern» på sidene 308-332. Det Ratzinger skriver på sidene 329 – 331 kan passe inn i den spesielle situasjonen vi har nå i forbindelse med restriksjonene grunnet utbruddet av Corona-viruset:
«Da Augustinus følte at døden nærmet seg, ‘ekskommuniserte’ han seg selv og tok på seg offentlig bot. I hans siste dager stilte han seg solidarisk med de offentlige synderne som ved å lide avkallet på kommunionen søkte tilgivelse og nåde. Han ville møte Herren med ydmykheten til dem som sultet og tørstet etter rettferdigheten, etter Ham den rettferdige og nådige. På bakgrunn av hans prekener og tekster som på storartet måte beskriver Kirkens mysterium som kommunion med Kristi Legeme og bygget som Kristi legeme ved eukaristien, har denne gesten noe rystende over seg. Den gjør meg desto mer ettertenksom jo oftere jeg reflekterer over den. Gjør vi det ikke i dag ofte for lett med mottagelsen av det helligste sakramentet? Ville det ikke av og til vært nyttig eller til og med nødvendig med en slik åndelig faste for å fordype og fornye vårt forhold til Kristi Legeme?
Den tidlige Kirken kjente til en høyst uttrykksfull øvelse i denne retningen: helt fra apostolisk tid var den eukaristiske fasten på langfredag en del av kommunionsspiritiualiteten i Kirken. Nettopp det å gi avkall på kommunionen på en av de helligste dagene i kirkeåret, som ble feiret uten messe og uten de troendes kommunion, var en spesiell dyp måte å delta i Herrens lidelse på: bruden som sørger over at brudgommen er tatt fra henne (sml. Mark 2,20). Jeg tenker at også i dag ville en slik eukaristisk faste, dersom den er gjennomtenkt og også blir lidd, ha sin gode betydning ved bestemte anledninger som måtte velges nøye, ved botsdager (hvorfor ikke igjen f.eks. på langfredag?) eller særlig ved store offentlige messer hvor antallet deltagere ofte ikke gjør det mulig å dele ut sakramentet på en verdig måte, slik at avkallet i sannhet uttrykker større ærefrykt og kjærlighet til sakramentet enn en gjennomføring som står i motsetning til det store som skjer. En slik faste – som selvfølgelig ikke kan være vilkårlig, men som må innordne seg under Kirkens åndelige ledelse – kan hjelpe til en fordypelse av det personlige forholdet til Herren. Det kan også være en handling i solidaritet med alle dem som bærer i seg lengselen etter sakramentet, men som ikke kan motta det. Det synes meg at problemet med gjengifte skilte, men også problemet med interkommunion (f.eks. i blandede ekteskap) ville være langt mindre belastende dersom en slik frivillig åndelig faste samtidig ville synliggjøre anerkjennelsen og utsagnet at vi alle er avhengige av ‘kjærlighetens frelse’ som Herren fullførte i den siste ensomheten på korset. Selvfølgelig ønsker jeg ikke med det å foreslå en slags tilbakevending til en form for jansinismus: fasten er det normale for å spise i det åndelige og biologiske livet. Men av og til trenger vi et middel mot frafallet i rene vaner og deres manglende åndelighet. Vi trenger av og til å føle sulten – fysisk og åndelig – for igjen å begripe Herrens gaver og forstå lidelsen til våre brødre som sulter. Både den åndelige og den fysiske sulten kan være et middel for kjærligheten».
Artikkelen i The Catholic World Report har også tatt med et sitat fra pave Benedikt VXIs refleksjon om forholdet mellom eukaristi, lidelse og medfølelse fra det post-syndodale apostoliske dokumentet «Sacramentum Caritatis». Jeg oversetter fra tysk:
«(88) ‘Og det brødet jeg vil gi, er mitt legeme, som jeg gir til liv for verden’ (Joh 6,51). Med disse ordene åpenbarer Herren den sanne meningen med hengivelsen av hans liv for alle mennesker. De viser oss også den dype medfølelsen han har med hver enkelt. Faktisk beretter evangeliene flere ganger om Jesu følelser overfor menneskene, særlig overfor de lidende og synderne (sml. Matt 20,34; Mark 6,34; Luk 19,41). Gjennom en dypt menneskelig følelse uttrykker han Guds frelsesvilje for hvert menneske slik at det når det sanne livet. Hver eukaristifeiring gjør gaven sakramentalt nærværende som Jesus gjorde ut av livet sitt på korset – en gave for oss og hele verden. Samtidig gjør Jesus oss i eukaristien til vitner på Guds medfølelse med enhver bror og enhver søster. Slik oppstår nestekjærlighetens tjeneste i eukaristiens mysteriums omgivelser som består i ‘at jeg også i Gud elsker de medmennesker som jeg ikke liker eller ikke en gang kjenner. Det er bare mulig ut fra et indre møte med Gud som er blitt et fellesskap i viljen og som når inn til følelsene. Av det lærer jeg å ikke se den andre bare med mine øyne og følelser, men ut fra Jesu Kristi perspektiv’ (240). På den måten erkjenner jeg i menneskene som jeg kommer nærmere, brødrene og søstrene som Herren gav sitt liv for, fordi han elsker dem ‘helt til det siste’ (Joh 13,1). Derfor må våre menigheter når de feirer eukaristi være seg stadig mer bevisst at Kristi offer er for alle og at eukaristien presser en hver Kristustroende til selv å bli ‘brutt brød’ for de andre og gå inn for en mer rettferdig og broderlig verden. Når vi tenker på mangfoldiggjøringen av brød og fisk må vi erkjenne at Jesus fortsatt oppfordrer sine disipler til å engasjere seg personlig: ‘dere skal gi dem mat!’ (Matt 14,16). Kallet til hver enkelt av oss er virkelig å bli brutt brød for verdens liv sammen med Jesus».
Situasjonen vi nå befinner oss i med Corona-viruset, er helt spesiell. Mens vi prester får feire eukaristien og motta Herrens Legeme og Blod, må de troende bare «se, men ikke røre». Det er en meget sår situasjon og i tråd med det Ratzinger/pave Benedikt tenker, foreslår jeg at alle ofrer opp lidelsen det er å ikke kunne motta eukaristien for alle syke, døende og døde, samt for alle dem som pleier de syke og som søker å hjelpe oss med myndighet og bestemmelser. Vi må håpe og be at denne krisesituasjonen ikke blir langvarig.
P. Arne Marcos Blogg 