Kjære brødre og søstre,
Den lange, dramatiske fortellingen i dagens tekst fra Johannesevangeliet om helbredelsen av den blindfødte peker mot to muligheter:
1. Den som anerkjenner at han kan takke Kristus for sitt syn, for sin tro, han kommer ved Herrens rene nåde endelig til lyset;
2. men den som mener å kunne se og kunne tro ved egen hjelp uten nådens gaver, er blind og vil forbli blind.
Det er det Jesus sier til fariseerne: «Var dere blinde, var dere også uten skyld; men nå sier dere: Vi ser. Og så lenge forblir dere skyldige.»
Den blindfødte som Kristus møter ber ikke om å bli helbredet, han blir heller ikke spurt om han vil bli det. Han er på en måte bare et demonstrasjonsobjekt som skal vise oss Guds virke.
Men likevel forvandler han seg til en fullstendig troende. Først adlyder han uten å forstå hvorfor: «Gå og vask deg … han gikk da avsted og vasket seg.» Han må så bare akseptere sin helbredelse uten å vite hvem som har helbredet ham. Overfor fariseerne blir han modigere og bekjenner den som har helbredet ham som en profet. Og når foreldrene hans er redde for bekjennelsen tar han mot til seg å utfordre motstanderne, ja til og med til å la seg kaste ut av synagogen.
Derved blir han moden til å møte Jesus og da denne gir seg til kjenne, tilber han ham som troende. Ut av sitt håpløse mørke vokser han inn i troens rene lys, i kraft av en skjenket nåde som han ikke ba om, men hvis logikk han følger lydig; som vokser likesom et sennepsfrø i ham til det blir det største treet.
Hvis vi så ser på hvordan David blir valgt i den første lesningen, så kan vi se dette som en bekreftelse på at den minste, som ingen tenkte på, plutselig kan bli den rette, som er utvalgt av Gud, som overgår alle sine større søsken.
«Gud ser ikke på det som menneskene ser på,» sier Herren til Samuel som har fått i oppdrag av å søke den som skal salves til konge. Videre heter det: «Fra den dag av kom Herrens Ånd over David», den var altså ikke det før. Ånden vil la David vokse til et bilde på det evige kongedømme og en Kristi forfar. En profet som i alderdommens tragikk kommer til å foregripe noe av hans etterkommers lidelse. Lik den blinde som til slutt blir kastet ut av synagogen.
Den andre lesningen oppfordrer oss til å leve som lysets barn. Alle er vi gått den samme veien som ham som var født blind: «Engang var dere selv mørke, men nå er dere lys, i Herren». Nettopp ved Herrens nåde, han som er verdens lys. Han har tatt oss inn i sitt lys, derfor skal vi leve som barn av lyset. Som lysets barn, skal vi føre mørket frem i lyset slik at det blir synlig, hvordan det kan se ut i lyset og dersom det åpner seg, selv la det bli lys. Kristi lys lyser ikke bare opp men forvandler det som blir belyst til et medlysende lys.
Det er altså ikke bare snakk om det lys og den nåde jeg mottar, men at jeg selv gir dette lyset og denne nåden videre til andre. Da begynner vi å leve vårt kristne kall, som fastetiden vil inspirere oss til. Fastetiden er ikke en mørk og tung tid. Den skal være lys fordi vi fyller den med Guds nærvær.
P. Arne Marcos Blogg 