Kjære brødre og søstre,
jeg har blitt spurt flere gangen om jeg har sett filmen om de to paver på Netflix. I uken som gikk fikk jeg anledningen. Filmen er godt laget, ikke noe tvil om det. Og mange av opptakene er virkelig fra Vatikanet eller Buenos Aires. Det så jeg med en gang. Og det satte jeg pris på. Opptakene er gode, også innblandingen av originale fjernsynsopptak. Det gir en riktig stemning i flere av scenene.
Møtet mellom pave Benedikt og kardinal Bergoglio slik det fremstilles i filmen har ikke skjedd og i hvilken grad det har vært en sympati mellom dem, slik den vokser frem i filmen, er vanskelig å vite. Filmen bruker mer tid på Bergoglio og forteller oss meget om hans bakgrunn og liv. Hans erfaringer fra livet i Argentina og Buenos Aires preger ham uten tvil. Det er meget i samtalene som er godt skrevet og man får inntrykk av de to skuespillerene trives i rollene. Jeg synes Jonathan Pryce som Bergoglio virker meget nærmere originalen enn Anthony Hopkins som pave Benedikt. Men begge to er glimrende skuespillere og bare det gjør allerede filmen underholdende og verdt å se.
Men noe som sikkert ikke er helt korrekt, er at de to personenes personligheter, pave Benedikt og pave Frans, er ikke bare svart-hvitt i kontrastene. Det er ikke slik enkelt at den ene er konservativ (som om det skulle være noe negativt) eller den andre liberal (som om det skulle være noe positivt). Det er en forenklende fortegnelse av virkeligheten. I realiteten er det mange gråtoner på hver side. Alt avhenger av den konkrete situasjonen og/eller spørsmålsstillingen.
Bakgrunnen for pave Benedikts resignasjon i februar 2013 er også sikkert mer sammensatt enn det filmen gir inntrykk av. Vi vil neppe få vite hele bredden av aspektene ved denne avgjørelsen, det være seg noe er arkivert for å offentliggjøres en eller annen gang i fremtiden. Men uten tvil er det tilstrekkelig med spekulasjoner rundt dette.
Fremtiden vil også vise om pave Frans var det riktige valget for å oppnå de forandringer som tjener Kirken korrekt. Det er lett å ønske forandringer, men tjener de forandringene man ønsker Kirkens dype relasjon til Jesus Kristus som hans brud? Alt Kirken gjør må peke mot Kristus som er «Veien, sannheten og livet». Alt annet er meningsløst. Alle forandringer må vurderes opp mot dette grunnleggende kriteriet.
Kristus åpnet veien til Faderen i den nye eksodusen han virket i verden. Alt Kirken er og gjør må lede de troende på denne veien til Faderen som er Kristus selv, i sannhet. Det er det som er livet. Simeon sier det så tydelig i møtet med Herren i templet når han ser i Ham Guds frelse som han har ventet hele sitt liv på å få se: Guds lys!
P. Arne Marcos Blogg 