Treenigheten 2 – Søndagsbladet 190120

Kjære brødre og søstre,

i det siste Søndagsbladet refererte jeg til Kirkens katekisme om Treenighetsdogmet. Innholdet kan virke noe abstrakt. Men det er faktisk det Kirken lærer og det vi tror. Nå har ikke Kirken definert dogmene for å gjøre det vanskelig for oss, men for å sikre at innholdet er så klart som mulig. Mange av formuleringene ble til i Kirkens første århundrer i møtet med hvordan ulike oppfatninger formulerte seg. Med Den hellige Ånds bistand er Kirken overbevist om at de definerte dogmene er innholdsmessig dét som kommer nærmest forståelsen av Åpenbaringen. Altså slik Gud har vist seg selv og virket i apostolisk tid og i Kirkens historie.

At Gud har åpenbart seg som en treenig Gud har vidtrekkende konsekvenser og korrigerer tidligere gudsbilder. Det at Gud i seg selv er tre personer i én Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, forteller oss at Gud i seg selv lever i fullkommen relasjon i en fullkommen og evig kjærlighet. Gud er treenig Gud fra evighet av og til evighet, fra før skapelsen til etter skapelsen. Alle mulige adjektiver fra det menneskelige språk for å beskrive alle fasetter ved relasjoner, må i Guds tilfelle tenkes til den ytterste fullkommenhet og fylde.

Det er denne indre fullkomne virkelighet mellom de tre personer i Gud som gjør skaperverket mulig. Skaperverket strømmer ut av denne dype kjærligheten i Gud, en kjærlighet som vil gi seg hen, som vil dele med skapte vesener. Mennesket skapes med en fri vilje inn i skaperverket for å kunne besvare denne kjærligheten. Bare Gud er så fri at Gud kan skape vesener som kan velge å være frie overfor Gud, som kan velge å være ja eller nei til Guds kjærlighet.

Allerede i skapelsen av mennesket som mann og kvinne, skapt i Guds bilde, møter vi den dype nærheten mellom mennesket og Gud. Mennesket er person fordi det er skapt i Guds bilde som selv er tre personer. Oppdraget til å bli mangfoldige og legge under seg jorden, er ikke et oppdrag til utnyttelse, ødeleggelse eller rasering av skaperverket. Nei, det er et oppdrag til å bre gudsbilledlikheten og gudstilhørigheten utover verden. Alle ikke-menneskelige skapninger skal gjennom menneskets gudebilledlige virke i skaperverket «se» Guds nærvær.

Av og til møter jeg misforståelsen at Gud blir treenig når Sønnen lar seg føde som Jesus av Maria. Som om han først da blir Sønnen. Men det er feil. Gud er treenig bestandig. Men det at Sønnen lar seg føde inn i verden for å bli menneske som oss, lik oss i alt bortsett fra i synden, betyr at den treenige Gud bøyer seg inn i sitt skaperverk, inn i vår menneskelige virkelighet her. Sønnen forlater ikke Treenigheten, Treenigheten forblir inntakt. Men Treenigheten krysser grensen mellom himmel og jord.

Når Ånden kommer ned lik en due (men uten å være en due, duen blir mer som et symbol for Åndens nedstigning) og Faderens stemme lyder «Dette er min Sønn, som jeg har kjær» etter Jesu dåp, viser Gud seg som en treenig Gud. I alt det Jesus sier og gjør, er det den treenige Gud som handler. Det er derfor Jesus ifølge Johannes kan si «den som ser meg, ser Faderen». Her er «ser» ment dypere enn bare blikket med øyet. Det er troens blikk det er snakk om.

Er det Gud som i Sønnen har inkardinert seg i Jesus fra Nasaret, er det ikke underlig at han kan helbrede de mange sykdommer, at han kan drive ut de mange demoner, at han kan mangfoldiggjøre brød og fisk for å mette tusenvis, at han kan stille stormer, at han kan gå på vannet. I Sønnen er Guds Ord blitt menneske. Med Sønnens menneskevordelse er en ny tid brutt inn i verden, på et tidspunkt den treenige Gud har valgt ut av sin indre frihet.

En tid som er Kirkens, en tid som fører menneskene gjennom Kirken i den nye utgangen Kristus har åpnet fra vår virkelighet til Guds indre treenige virkelighet. Vårt mål for vårt liv.