Elisabeth – Søndagsbladet 171119

Kjære brødre og søstre,

om kvelden den 17. november 1231, døde den hellige Elisabeth av Ungarn, bare 24 år gammel, og det fortelles at fra hennes legeme utgikk det en saliggjørende duft som hadde helbredende virkning. Hennes legeme ble lagt på lit de parade i hospitalet St. Frans i Marburg, og der ble hun bisatt den 19. november.

Svært snart etter Elisabeths død ble det meldt om mirakler som skjedde ved hennes grav i hospitalskirken, spesielt helbredelser. Etter forslag fra Konrad av Marburg og på pavelig ordre ble det holdt undersøkelser av dem som var blitt helbredet mellom august 1232 og januar 1235. Resultatene av disse undersøkelsene ble supplert med en kort biografi av helgenkandidaten, Konrads Summa vitae, som begrenser seg til en beskrivelse av hennes fem siste leveår, og sammen med vitnemål fra Elisabeths tjenerinner … Dette ble funnet å være tilstrekkelig til en rask helligkåring av Elisabeth. Allerede den 27. mai 1235, bare fire år etter hennes død, ble hun helligkåret av pave Gregor IX i Perugia. Svært snart etter hennes død dukket hagiografiske tekster opp over hele Tyskland, den mest berømte var Dietrich av Apoldas Vita sanctae Elisabeth (1289-97).

Samme år som helligkåringen ble den nye St. Elisabeth-kirken i Marburg viet, som var bygd av hennes svoger, og der ble hennes relikvier skrinlagt i et praktfullt gullskrin den 1. mai 1236 i nærvær av Fredrik II og en stor folkemengde fra hele Europa. Keiseren skjenket en krone, som ble satt på helgenens legeme …

I reformasjonstiden ble relikviene av den folkekjære helgenen i 1539 «i den rene Kristustroens interesse» tatt av den lutherske landgreven Filip av Hessen, en av Martin Luthers støttespillere som nedstammet fra Elisabeth i rett linje, og «på gement vis under spott og hån» revet ut av sitt hvilested og brakt til slottet i Marburg i en sekk for hestefôr. Men etter ordre fra keiser Karl V måtte relikviene overgis til komturen (en grad i ridderordener tilsvarende kommandør) for Den tyske orden. Men de ble ikke lagt tilbake til gravmælet, men gravlagt på et ukjent sted, men helt sikkert i hennes kirke i Marburg. Hodet og to beinknokler var allerede fjernet fra resten av relikviene, og de har siden 1588 befunnet seg i St. Elisabeth-søstrenes kloster i Wien …

Ved restaureringen av kirken i 1854 fant man i landgrevekoret foran et alter for Johannes Døperen i en viss dybde en stor, firkantet stein, hvor et blyskrin kom til syne. I skrinet befant det seg noen knokler som var bundet omhyggelig sammen. Med stor sannsynlighet kan man hevde at dette var Elisabeths levninger, men saken kunne ikke undersøkes videre.

Elisabeth av Ungarn har alltid vært en av de mest elskede helgener i Tyskland, hvor hun alltid kalles Elisabeth av Thüringen. Med henne som forbilde driver St. Elisabeth-søstrene stadig sitt arbeid for fattige og syke, og de har vært og er representert flere steder i Norge. Kongregasjonen ble stiftet i 1842 i Neisse i Schlesien, den fikk sin kirkelige godkjennelse i 1859. I 1986 hadde kongregasjonen rundt 3.000 søstre som arbeidet i Afrika, Italia, Jerusalem, Polen, Tyskland og Skandinavia, og deres virkefelt omfatter alle former for sosial omsorg. Siden 1200-tallet har Elisabeth vært skytshelgen for fransiskanertertiarer, sammen med den hellige Ludvig IX.

(Sakset fra siste del av katolsk.nos artikkel om St. Elisabeth, forfattet av p. Per Einar Odden)