Adiós DDR – Søndagsbladet 101119

Kjære brødre og søstre,

i går var det 30 år siden muren «falt» mellom Øst- og Vest-Tyskland. Den kvelden og natten befant jeg meg nettopp i Vest-Tyskland. Det var en nesten surrealistisk opplevelse. Jeg var på et fjorten dagers kurs i pastoralseminaret for vordende ordensprester i Osnabrück.

Muren ble laget bare et par år etter min fødsel og min generasjon var vokst opp med den kalde krigens virkelighet. Den spilte en rolle da jeg var i militæret 1977-78 hvor vi hadde beredskap halve troppen annenhver uke i Indre Troms. Skillet var synlig da halve klassen fra NTH dro til Leningrad i Sovjetunionen i 1981 i forbindelse med en lengre studietur i Finland. (På den tiden var Finnland blant de ledende i Europa i skipsproduksjon, så turen var meget relevant for oss skipsstudenter).

Men muren ble tydeligst for meg da jeg dro fra Münster til Vest-Berlin våren 1987 for å være på en fjorten dagers ignatisansk retrett under Piet van Breemen SJ hos jesuittene. Jeg tok toget gjennom DDR noe som ble en uforglemmelig opplevelse. Ved grensen ble toget grundig kontrollert av alt annet enn vennlige østtyske grensevakter. Det var ikke noe rom for noen hyggelige eller spøkefulle ord. Alvoret i ansiktsutrykkene forhindret det. Toget ble deretter låst, så det var som om vi i toget befant i et rullende fengsel for så å kjøre uten noen stans gjennom DDR frem til Vest-Berlin.

Jeg satt og så ut av vinduet på et nedslitt og skittent land- og byskap i det nære og fjerne. Små, gamle biler, damplokomotiver m.m. Det var en uvirkelig opplevelse. Det var som å se gjennom vinduet til en tidsmaskin.

Jesuittenes kloster i Vest-Berlin ligger i bydelen Kladow ved Havel. Her var det ikke langt til muren, bare et par hundre meter. I grunnen kunne jeg bare gå tur i en retning for ikke å «skalle» i muren eller falle i vannet. Det var en selsom opplevelse. Jeg var i den frie verden, men innesperret bak en mur. På veien tilbake til Vest-Tyskland var kontrollen i toget enda strengere med hunder og speil under vognene. Ingen ulykkelige skulle få slippe unna det kommunistiske paradiset.

Og så bare to og et halvt år senere sitter jeg om kvelden i fjernsynsrommet i Haus Ohrbeck i Osnabrück og ser direkte overført den første østtysker komme nølende gjennom Checkpoint Charlie uten å bli stoppet. Vedkommende snudde og like etter begynte det å komme flere og flere. Folk strømmet ut av det kommunistiske fengslet. DDRs undergang var beseglet.

Det gjorde et veldig inntrykk på meg og jeg kjente tårene presset på. Jeg ble sterkt grepet. Den virkeligheten jeg hadde levd under siden fødselen var plutselig over. Den kalde krigen (i datidens versjon) var over. Det var rett og slett helt utrolig. Da jeg var i Vest-Berlin i 1987, trodde jeg at dette vil forsette å være virkeligheten langt inn i fremtiden.

Så i sommer var jeg for første gang siden da i Berlin igjen. Det var vanskelig å kjenne seg igjen og på en liten tur i byen, var vi en god stund i det som hadde vært bak muren, i det gamle Øst-Berlin. Det var rart å tenke at denne byen hadde vært delt 30 år tidligere.

Det skrives mange artikler i disse dager om hvordan gjenforeningen mellom de to tyske delene har vært og der er sikkert ulike oppfatninger om dette. Men jeg antar at tross alt har det tidligere Øst-Tyskland vært heldig som har hatt en såpass velstående bror i vest som har gjort mye for denne gjenforeningen. Denne markeres med en ny nasjonaldag for den tyske enheten som er 3. oktober og som ble feiret første gang i 1990.