Preken – Søndagsbladet 061019

På søndag leste jeg opp biskopens hyrdebrev om misjonsmåneden oktober. Derfor valgte jeg å gi ut en preken til søndagens tekster i Søndagsbladet:

Kjære menighet,

det er mange tekster i evangeliene som vi liker med en gang vi hører dem. I disse kan vi oppleve Kristus som en venn, som går med oss, som deler våre gleder og sorger, som snakker til oss på en måte som berører oss personlig. Men så finnes det også tekster som gjør det helt klart for oss at det ligger snart 2000 år mellom Kristus og oss. Han tilhørte en annen kultur enn oss, han brukte bilder som vi ikke lenger uten videre kan forstå, han levde i en sosial sammenheng som ikke lenger finnes her i Europa.

De to korte og for seg selv selvstendige avsnittene som dagens evangelium er satt sammen av, tilhører denne andre gruppen av tekststeder. De lærde er enige om at vi her nesten helt sikkert har med autentiske ord fra Kristus å gjøre. Men det er vanskelig å utarbeide den opprinnelige meningen med dem, og særlig: hvilken rolle spiller de for dagens kristne?

Apostlene kommer en dag til Kristus og ber ham om å gi dem en «større tro». De virker motløse. Kristi sak synes ikke å ha noen synlig suksess. Og de føler kanskje at de har skremmende lite selvtillit og tillit til Gud.

Kristus bekrefter deres svake tro på en indirekte måte. Han sammenligner apostlenes tro med et sennepsfrø, dvs. det minste såkornet som finnes. Men konsekvensen av at han fastslår dette er fullstendig overraskende. Vi kunne forventet at han ville ha sagt: «Med en slik sennepsfrø-tro duger dere ikke og dere vil ikke oppnå noe. Ta dere sammen, fatt mot, stol på Gud og på meg, da kan dere forandre verden». Men Jesus sier det ikke slik, isteden sier han: «Hvis troen deres er så stor som et sennepsfrø, da kan dere rykke opp et morbærtre og la det slå rot i havet.» Det betyr: selv den minste tro er en så stor kraft, at mennesket kan utføre det umulige. Også «lite» tro kan gjøre alt når det blir alvor.

Men kan man si det uten videre? Et «objektivt» svar kan vi ikke få på dette. Enhver har sin egen tro og måte å tro på. Med sitt bilde på sennepsfrøet vil Kristus gi oss mot til å la den troen vi har vokse frodig, uansett hvor svak den måtte være. Han lover oss, at vår tro ikke vil avta under livets prøvelser, men vokse. Den skal ikke overvinnes av verden, men skal bli til en «seier, som overvinner verden».

Vi kan ta anstøt av det andre bildet på slaven, som ikke kan forvente noen takk, fordi det kan lett føre til at man utvikler en gal forestilling av Gud. Vil Kristus fremstille sin far som en slavedriver, som utnytter menneskene på en hensynsløs måte?

Nei, det vil han sikkert ikke. Hva Kristus vil si, forstår vi lettest, når vi tenker på en spesiell form for fariseisk tenkning, som var bygget på ytelse og motytelse. Konsekvensen av denne ytelsesfromheten var, at de «rettferdige» innbilte seg at Gud skylde dem noe for deres gode gjerninger, som om de kunne kreve noe av Ham.

For Kristus er en slik holdning latterlig. Mennesket er som skapt radikalt avhengig av Gud. Alle hva han er og hva han gjør, har han å takke sin Skaper for. Den passende holdningen overfor Gud er derfor takknemligheten. Takknemligheten for at mennesket får være, får leve, får handle og virke.

En disippels liv skal ikke være preget av ønsket om lønn eller begjæret om anerkjennelse, nei det skal være preget av en selvfølgelig glede over tilværelsen og en likeså selvfølgelig glede over å få tjene Gud og menneskene.