Tradisjon – Søndagsbladet 220919

Kjære menighet,

Kirken har alltid vært overbevist om at både Skriften og Tradisjonen er inspirert. Men ikke slik inspirert at innholdet er et rent diktat. Gud overstyrer ikke mennesket, men samarbeider med mennesket slik at det skrevne ord åpner for troens innhold. Åndens nærvær i Kirken sikrer at overleveringen av åpenbaringen bringes gjennom historien uten å miste det unike i de historiske hendelser i Jesus Kristus.

I den dogmatiske konstitusjonen om Guds Åpenbaring – Dei Verbum – skriver Det annet Vatikankonsil i nummer 5: Til Gud som åpenbarer seg, skylder mennesket «troens lydighet» (Rom 16,26; jfr. Rom 1,5; 2 Kor 10,5-6), det vil si at mennesket frivillig helliger seg helt til Gud, skjenker Gud som åpenbarer seg, «full underkastelse så vel i sin fornuft som i sin vilje», og gir sin personlige tilslutning til hans åpenbaring. Denne tro er uoppnåelig uten Guds nåde, som både går forut for menneskets innsats og ledsager den, uoppnåelig uten Den hellige Ånds indre bistand, som beveger hjertet og omvender det til Gud, åpner sinnets øyne og gir «alle den indre glede det er å motta sannheten og skjenke den sin tro».

Den hellige Ånd spiller en helt avgjørende rolle for troen, for forståelsen av tekstene og åpenbaringen.

Konsilsfedrene sier derfor videre i nummer 7: Derfor ga Herren Kristus … sin befaling til apostlene om at de skulle forkynne for all verden, som kilden til frelsebringende sannhet og moralsk rettledning, det Evangelium, tidligere lovet ved profetene, som han selv hadde oppfylt og kunngjort med sin egen munn … Befalingen ble trofast fulgt av apostlene som i sin muntlige forkynnelse, ved sitt eksempel og sine forordninger, overleverte det de selv hadde mottatt gjennom sitt liv med Kristus, gjennom hans ord og gjerninger, eller også lært ved Den hellige Ånds inspirasjon; den samme befaling ble også trofast fulgt av de apostler, og andre menn med apostolisk oppdrag, som skrev ned frelsens budskap under den samme hellige Ånds inspirasjon.

For at Evangeliet alltid skulle bevares i Kirken i sin integritet og sin vitalitet, ga apostlene seg etterfølgere, nemlig biskopene … Denne hellige Tradisjon og begge testamenters hellige Skrifter er derfor som et speil hvori Kirken under sin jordiske pilegrimsgang beskuer Gud, av hvem (hun) mottar alt, inntil (hun) en gang oppnår å se Ham ansikt til ansikt, slik som Han er (jfr. 1 Joh 3,2).

Konsilet bekrefter at «Den hellige tradisjon og Den hellige skrift … er nært forbundet og forenet» (9). Begge kommer fra den samme kilden i Gud, de føres sammen og leder til det samme målet, som er Gud selv. Derfor må begge æres og mottas med ærbødighet. Skrift og tradisjon er en felles skatt (10).

Det er bare Kirkens levende læreembede som kan utlegge Guds ord i Skriften og Tradisjonen. Læreembedet tjener Guds ord, det står ikke over det.

Kirkens lære hviler på tre søyler: Skriften, Tradisjonen og Læreembedet. Alle tre må være tilstede og forenet, ingen kan bestå alene for seg selv. De utgjør en enhet og en helhet. Sammen bidrar de tre søylene effektivt til sjelenes frelse ved Den hellige Ånds virke. Den samme hellige Ånd som den troende har mottatt i dåpen og fått styrket i fermingens sakrament og som gjør den troende mottagelig for Skriftens, Tradisjonens og Læreembedets innhold. I Den hellige Ånd kan den troende lik Maria grunne på Frelsens mysterium gitt oss gjennom Jesu Kristi forkynnelse og åpenbaring i Kirken.