Kjære menighet,
på katolsk.nos nettside har p. Per Einar Odden skrevet om feiringen av Marias opptagelse i himmelen. Jeg siterer noe av det her: «I den katolske Kirke er det en trossannhet at da Marias liv her på jorden var slutt, tok Gud henne opp i himmelen med både sjel og legeme, hennes opptakelse (Pave Pius XII: Munificentissimus Deus, par. 44, Vatikanet, 1. november 1950). Denne trossannhet hevdes også alminnelig av kristne i de gamle østlige kirker. Dogmet ble ikke offisielt erklært før den 1. november 1950 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) i den apostoliske konstitusjonen Munificentissimus Deus.
Men historien om Marias opptakelse går tilbake til Kirkens første århundrer. Den tidligste beretningen er den såkalte Liber Requiei Mariae («Boken om Marias Hvile»), som bare er bevart i en etiopisk oversettelse (Stephen J. Shoemaker, Ancient Traditions of the Virgin Mary’s Dormition and Assumption (Oxford: Oxford University Press, 2002, 2006), s 290-350). Denne tidlige kristne apokryfe beretningen er trolig skrevet på 300-tallet, men muligens så tidlig som på 200-tallet. Ganske tidlig er også de svært ulike tradisjonene i «De seks bøker» med beretninger om Marias innsovning. Den tidligste versjonen av disse apokryfe bøkene er bevart i flere syriske manuskripter fra 400- og 500-tallet, selv om selve teksten trolig stammer fra 300-tallet (William Wright, The Departure of my Lady Mary from this World, The Journal of Sacred Literature and Biblical Record, 6 (1865): 417-48 og 7 (1865): 108-60. Se også Agnes Smith Lewis, ed., Apocrypha Syriaca, Studia Sinaitica, XI, London: C. J. Clay and Sons, 1902). Dette mysteriet feires den 15. august.
Senere apokryfe verker basert på disse tidlige tekstene inkluderer De Obitu Sanctae Dominae, tilskrevet evangelisten Johannes, men trolig et verk fra slutten av 500-tallet som er et sammendrag av fortellingen i «de seks bøker». Historien opptrer også i De Transitu Virginis, et verk fra sent på 400-tallet tilskrevet den hellige Meliton av Sardis som presenterer et teologisk redigert sammendrag av tradisjonen i presents Liber Requiei Mariae. Et armensk brev tilskrevet den hellige Dionysios Areopagita nevner også begivenheten, selv om det er et mye senere verk, skrevet en gang etter 500-tallet. Andre helgener beskriver den også, som de hellige Gregor av Tours, Johannes av Damaskus og Modestus av Jerusalem.
I noen versjoner av historien blir hendelsen sagt å ha skjedd i Efesos, i Jomfru Marias hus, men dette er en mye nyere og lokal tradisjon. Alle de tidligste tradisjonene legger slutten av Marias liv til Jerusalem. På 600-tallet dukket det opp en variant som sa at en av apostlene, ofte identifisert som den hellige Thomas, ikke var til stede ved Marias død, men hans sene ankomst førte til en gjenåpning av graven, som ble funnet tom bortsett fra hennes gravklær. I en senere tradisjon lar Maria sitt belte falle ned til apostelen Thomas fra himmelen som et testamente fra begivenheten (Ante-Nicene Fathers – The Writings of the Fathers Down to A.D. 325, vol. 8 page 594). Denne hendelsen er avbildet i mange senere malerier av Marias opptakelse. Marias klær ble værende igjen i sarkofagen for å styrke de troende, og de vises fortsatt frem som relikvier i Trier, Aachen, Prato og andre steder.
Historien om Opptakelsen ble generelt akseptert som et faktum i middelalderens kristenhet, som en naturlig følge av den teologiske påstanden om Marias uplettede unnfangelse. Teologisk debatt om Opptakelsen fortsatte til 1950, da den ble definert som et dogme.»
I forbindelse med dogmeerklæringen, spurte pave Pius XII verdens biskoper om Marias opptagelse er en levende tro i Kirken. Rundt 96% svarte ja. Derfor kunne paven erklære dogmet som Kirkens tro.
P. Arne Marcos Blogg 