Kjære menighet,
på fredag fikk jeg den nye utgaven av tidsskriftet «Communio», et teologisk tidsskrift jeg har abonnert på i mange år. Det ble grunnlagt i 1972 av Hans Urs von Balthasar, Albert Görres, Franz Greiner, Karl Lehmann, Hans Maier, Joseph Ratzinger og Otto B. Roegle. Tre av disse ble kardinaler: Balthasar, Lehmann og Ratzinger. Den siste ble pave Benedikt XVI.
Den nye utgaven handler om Balthasar og det minnet meg på mine utstrakte studier av hans teologi. Så derfor deler jeg gjerne noe jeg skrev om ham med dere i dagens Søndagsbladet.
Hans Urs von Balthasar er en teolog med et omfattende litterært verk. Han tok en doktorgrad i germanistikk i en alder av 23 år. Men han tok aldri doktorgraden hverken i filosofi eller teologi. Likevel er hans filosofiske og teologiske bidrag av en så høy kvalitet at Balthasar regnes som den største teologen i det 20. århundrede. Dersom kun én teolog ennå vil ha en betydning ved slutten av det 21. århundrede, vil det være ham.
Da han ikke var doktor i teologi, hadde han heller ingen lærestol. Det gav ham en stor frihet til å studere og å skrive, noe som har gitt seg utslag i et enormt skriftlig verk. Ser man i bibliografien møter man en mengde titler. Siden 1925 publiserte H. U. von Balthasar 119 bøker, 532 artikler av forskjellig innhold, 114 kommentarer, 110 oversettelser, 29 antologiske studier, 103 introduksjoner til forskjellige verk, 93 anmeldelser og 13 editeringsverk, til sammen 1113 titler. I tillegg dikterte Adrienne von Speyr ham 60 bind som Balthasar skrev ned og fikk trykket. Han forberedte videre nesten 400 bøker for utgivelse som editor i sitt eget forlag Johannes-Verlag i Einsiedeln i Sveits.
En av Balthasars grunntanker er at sannheten er symfonisk. Bildet fra musikkens verden er på ingen måte tilfeldig. Hans første ønske var å bli komponist og han skal ha hatt absolutt gehør. Mozart var hans store musikalske kjærlighet og han skrev om alle symfoniene slik at han kunne spille dem firhendig på klaver med Karl Barth, hans gode venn fra den protestantiske teologien. I sin alderdom «hørte» Balthasar musikken ved hjelp av partiturene. Han delte dessuten en spesiell gave med Mozart. Balthasar skal ha skrevet alt han skrev uten korrekturer. Tanken var alltid ferdig utviklet når den ble satt på papiret.
Symfonien som metafor på sannheten ønsker å åpne for oss tanken om at slik komponisten maler frem lydbildene og temaene fra orkesterets mange forskjellige instrumenter, slik er sannheten i sin helhet satt sammen av mange deler. Ingen del er overflødig om enn hvor liten den måtte være. Man må akte seg for å tro at man kan velge ut noe og dermed ha nok. Man må gripe alt, ellers glipper det katolske ut av ens hånd.
Hvordan skal man så lese Balthasar? I grunnen er svaret enkelt: les alt. Dette følger av tanken om symfonien. Det riktige er å lese alt, fra perm til perm, dersom man virkelig ønsker å se figuren, la forfatteren komme frem. Balthasar hadde intet til overs for en studieteknikk som går ut på bare å lese akkurat dét en forfatter har skrevet som berører det tema man selv arbeider med. Kan man virkelig forstå en forfatter i et utsnitt av et verks helhet?
Balthasar selv utviklet en studieteknikk som gjorde det mulig for ham å bearbeide rundt tusen boksider daglig. Slik kunne han lese hele verket til de forfattere han siterte, enten det var kirkefedre, filosofer, teologer, poeter, dramatikere etc. Han siterer hundrevis i sine verk. Hans bibliotek bestod av 30.000 bind. Alt skal han ha lest gjennom.
En slik begavelse er en gave både for Kirken, men også den enkelte troende. Å lese Balthasar kan bare anbefales. Dessverre er lite blitt oversatt til norsk.
P. Arne Marcos Blogg 