Kjære menighet,
i uken som gikk skrev de ulike mediene om IPCCs rapport om matsikkerhet m.m. Det ble bestemt på IPCCs 43. sesjon i 2016 at denne rapporten skulle lages. Eksperter møttes så i Dublin i fem dager i februar 2017 for å forberede rapportens innhold. Denne ble godkjent på IPCCs 45. sesjon i mars 2017.
107 eksperter fra 52 land ble valgt som ledende forfattere og koordinatorer. 40 % av disse er kvinner. 53 % av forfatterne kommer fra utviklingsland. Dermed er denne rapporten den første som har mer forfattere fra utviklingsland. De ledende forfatterne møttes fire ganger, i Oslo i oktober 2017, i Christchurch i New Zealand i mars 2018, i Dublin i september 2018 og i Cali i Colombia i februar i år. Disse varte alltid 5 dager.
7000 artikler og vitenskapelige arbeider ble konsultert og rapporten har mottatt 28.275 kommentarer fra eksperter og regjeringer. Rapporten består av 7 kapitler hvor de to første tar for seg innledende spørsmål. I kapittel 3 behandles hvordan det blir stadig mer ørken og steppe. De tar for seg status, trender og fremtidige projeksjoner. Både klimatiske og menneskeforårsakede utviklinger blir studert her. I kapittel 4 ser man på ødeleggelsen av landområdene hvor man igjen skjelner mellom det klimaet forårsaker og det mennesket gjør. Det neste kapittelet behandler matsikkerheten i verden. I det 6. kapittelet dreier det seg om hvordan innholdet i de tre foregående kapitlene er forbundet med hverandre mens i det siste kapittelet skriver de om risiko management og råd til å ta de riktige beslutninger.
Rapporten slår fast at grunnlaget for å produsere tilstrekkelig mat blir stadig mer truet. Det skyldes både direkte menneskelige inngrep mens også de klimatiske forandringene forårsaket av nettopp de menneskelige inngrep. Jo varmere det blir, jo verre kommer det til å bli. Det er nemlig ikke slik at de landområder som nå tiner i nord vil kunne erstatte de landområder som ødelegges lengre sør. Det er ikke tilstrekkelig humus der til det.
Nå er det også kommet melding fra norske klimaforskere at temperaturene ved begynnelsen av den industrielle revolusjonen var noe lavere enn man har vært klar over. Etter all sannsynlighet har den globale middeltemperaturen allerede steget med minst 1,2 grader celsius. Når man da legger til at dagens temperaturstigning skyldes CO2-utslipp fra 30-40 år siden og vi har doblet utslippene mellom 1988 og 2014 sammenlignet med tidsrommet 1751 og 1987, er det å forvente enda sterkere temperaturstigning de neste 30-40 årene enn det vi har hatt til nå. Derfor tror jeg ikke at det er mulig å holde den ønskede 2 graders grensen.
Dessverre er det slik at jo lenger vi venter med seriøse forandringer av vårt moderne liv, desto vanskeligere blir det å redde situasjonen. Jeg tviler på at det teknokratiske paradigmet som pave Frans kaller det i «Laudato Si» og som har forårsaket situasjonen vi befinner oss i, vil være paradigmet for å løse situasjonen. Vi må finne andre paradigmer. Paradigmer som setter livet over vinning, alt liv, ikke bare det menneskelige.
Jeg tror at bruddet i sinnet som har ført til denne situasjonen ligger tilbake i høymiddelalderen da man for første gang skilte det åndelige og sekulære. Da denne enheten ble stadig dypere adskilt i århundrenes løp, begynte nedgangen. Barokkens forestilling om at naturen er en maskin som vi mennesker kan beherske og styre, er ren dårskap. Vi er en del av naturen og har aldri vært noe annet. Vi må leve med og i naturen, ikke mot den. Fremtiden her på jorden for oss mennesker vil avhenge av i hvor stor grad vi er istand til å rette opp dette igjen og lære å sette pris på å tilhøre naturen.
P. Arne Marcos Blogg 