Kjære menighet,
i 1994 holdt jeg et foredrag i Katolsk Forum i Trondheim hvor jeg blant annet kom inn på bønnene på slutten av Fader Vår. Pave Frans har nylig aktualisert spørsmålet om riktig oversettelse av bønnen om fristelse. Her er mitt bidrag fra den gangen:
Fra et bibelvitenskapelig standpunkt er det viktig å gjøre oppmerksom på at bønnen: «led oss ikke inn i fristelse» ikke kan forstås som om Faderen setter opp farlige feller for å lede oss inn i situasjoner som kan føre til synd. Den hebraiske formen på bønnens språk måtte oversettes omtrent slik: «La oss ikke havne i fristelse og ikke gå under i fristelse! Hjelp oss i fristelsen!» Den hellige Paulus hjelper oss med den rette forståelsen når han skriver: «Gud er trofast; han vil ikke tillate at dere blir prøvet over evne, men sammen med prøvelsen sørge for en utvei, ved å gi dere kraft til å bære den» (1. Kor 10,13). Forfatteren av Jakobs brev sier tydelig at Gud ikke er den som frister: «Ingen som blir fristet i prøvelsene, må si at det er Gud som frister ham. For Gud kan ikke fristes av det onde, og frister heller ingen» (Jak 1,13).
Jesus lærer oss ikke å be om Faderens beskyttelse mot fristelser, men mot en hel bestemmt fristelse som truer vår frelse. Det dreier seg om fristelsen til å falle fra troen. Fristelsen ligger i det faktum at det forblir skjult for verden hva Jesus har bragt og ikke opphører å bringe. Hva Jesus har gjort og hva han gjør gjennom Kirken idag, virker ofte forgjeves.
Guds rike er som et sennepsfrø som er der minste av alle såkornene. Guds ord faller ofte på ufruktbar jord og blir kvalt av verdslige interesser. Det vokser meget ugress i jordens åker. Ikke også i Kirkens åker? «Guds rike er en eneste stor hemmelighet, og det er mange hemmeligheter i det … det er vanskelig å forstå hvorfor det skjer det som skjer i det; hvorfor fruktbare muligheter ikke blir benyttet, det skjønne og det gale er flettet i hverandre, hvorfor det gode forderves.» Det er 2000 år siden Kristus kom. Men evangeliets surdeig ser ikke ut til å ha bevirket meget.
Allerede på Jesu tid var det mange som tok anstøt av at han ikke opprettet Guds rike med en voldsom handling. Ennå like før hans himmelfart spør apostlene ham: «Herre, er dette tiden, da du skal gjenreise riket for Israel?» (Apg 1,6). Selv Johanens døperen hadde store indre kamper og tvil i forbindelse med Jesu virksomhet: «Er du den som skal komme? Eller skal vi vente en annen ?» (Mt 11,3). Jesus svarer Johannes disipler, som stiller dette spørsmålet, meget alvorlig: «Salig er den som ikke lar seg rokke i sin tillit til meg» (Mt 11,6).
Vi vet ikke hva Jesus tenkte konfrontert med det faktum at hans liv endte på korset. Han hadde formant disiplene å be om at de ikke måtte falle for den store fristelsen å fortvile og til å vende seg helt bort fra ham: «Våk og be om at dere må bli spart for fristelsen» (Mk 14,38).
Fristelsen til å komme i tvil i troen på Kristus p.g.a. evangeliets tilsynelatende uvirksomhet og p.g.a. forskjellige irritasjoner over Kirken, har ledsaget de kristne i en større eller i en mindre grad i tidens løp. Fristelsen vil nå et nytt høydepunkt ved tidenes ende: «Vokt dere, så ikke noen fører dere vill. For det skal komme mange i mitt navn og si: ‘Det er meg,’ og mange kommer til å bli ført vill … for det skal stå frem mer enn én falsk Messias, og mer enn én falsk profet, og de skal gjøre jærtegn og under, så selv de utvalgte kunne føres vill, om det ellers var mulig» (Mk 13, 5f. 22). Det er alltid viktig for de kristne å være standhaftige og motstå fristelsen: «Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst» (Mk 13,13).
P. Arne Marcos Blogg 