3. Søndag i fastetiden, år B

Det kan virke forunderlig at vi nå, midt i fastetiden har fått høre hvordan Herren renser templet. Han kom til Jerusalem med ønsket å få be i sin «Fars hus» og ble satt ut av den manglende respekten for Guds tempel som han så i alle dem som driver med handel av et eller annet slag. Han feier dem ut av templet.

I evangeliet kan vi finne to aspekter som preger innholdet. Det ene er Jesu harde svøpe som driver all handel ut av hans Fars bønnested.

Det andre er svaret han gir på spørsmålet med hvilken fullmakt han renser templet: det sanne templet, hans legeme, som kommer til å bli revet ned av menneskene vil bli bygget opp igjen på tre dager.

Men dette ligger ennå i fremtiden for Herren. Renselen av templet finner sted helt tidlig i Jesu virke i følge Johannesevangeliet. Herrens død og oppstandelse kommer til å skje senere. Inntil da, skal det gamle gudshuset utelukkende brukes til bønn. Det gamle Testamentes Gud kan ikke akseptere noen fremmede guder ved sin side, spesielt ikke Mammon.

Dagens lesninger utlegger evangeliet, den første lesningen utlegger det første aspektet, den andre lesningen det andre aspektet.

I den første lesningen har vi hørt Guds åpenbaring av seg selv. Den har to deler. I den første delen presenterer Gud seg som den eneste gud. Han har bevist sin eksistens og makt ved å føre folket ut av Egypt. All tilbedelse tilkommer derfor Gud og ingen annen. All avgudsdyrkelse blir straffet.

I den andre delen forlanger Han av folket som Han slutter sin pakt med, at de forholder seg til Ham i tråd med de ti bud. Dette sømmer seg for en pakt sluttet med Gud som er den egentlige og guddommelige konge for folket. Alle disse budene er ikke å forstå som naturrettslige eller etiske forskrifter, men som krav for hvordan mennesket skal oppføre seg i pakten med Gud.

Innvevd i dette, er budet om sabbatsroen på den syvende dag. I denne sammenhengen viser budet først og fremst til at en av menneskenes ukedager skal være holdt av til Gud. Ved å bli tvunget til ikke å arbeide en hel dag skal mennesket være seg bevisst om Guds plass i livet.

Den andre lesningen forklarer evangeliets annet aspekt. I møtet med Herren krever jødene et bevis for hans fullmakt: «Hva for et tegn har du å vise oss, siden du gjør dette?» spør de ham.

Å kreve tegn for å ville tro blir både avvist og hørt av Herren. Det er bare et tegn som kommer til å bli vist dem ifølge Herren: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn en Jona-tegnet. For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter» (Matt 12,39-40).

Her møter vi samme tanke som i evangeliet: det nedrevne og gjennomoppbygde templet som er Herren selv. Det eneste tegnet som Gud gir er ifølge Paulus korset som for menneskene er ‘dårskap’ og ‘svakhet’: dette tegnet krever tro for å bli tatt imot. Jødene derimot vil først se for så eventuelt å tro. Derfor blir tegnet de får «opprørende» mens det for de troende er «Kristus, Guds egen kraft og Guds egen visdom» som Paulus sier. Det største og eneste tegnet er Jesu Kristi død og oppstandelse.

Kirken lar oss få høre disse tekstene nå i fastetiden for å hjelpe oss til å tenke over hva som er sann gudstjeneste og et sant gudshus. Tanker som vi inviteres til å fordype.

En sann gudstjeneste er den hvor vi ærer og priser Gud i takknemlighet for frelsens gave gjennom Sønnens død og oppstandelse. Det gjør vi hver gang vi ferier messe. Men også når vi kommer til bønn og andakt i kirken. Likeledes når vi holder søndagen hellig, den åttende dag, dagen for Herrens oppstandelse. Derfor har Kirken bestemt at vi ikke faster søndager, fordi det er en gledens og festens dag. Å avstå fra arbeid på søndager og gi mer rom til Gud, og gjerne feire dagen med familien og/eller venner, er også sider ved gudstjenesten.

Vårt kirkerom er et sant gudshus hvor Herrens Legeme er sentrum. Her tilber vi Herrens Legeme som er det nye templet, bygget på tre dager. I respekt for de troendes bønn, holdes rommet i stillhet og her har vi valgt å ta skritt for å forskjønne rommet for å understreke stedets hellighet.

Som troende er vi levende stener på Herrens tempel og er på den måten innlemmet i det sanne gudshuset. Denne sannheten bringer vi ut i verden gjennom vår væren, våre ord og gjerninger. Fastetiden er en tid for å gjenoppdage sannheten ved gudstjenesten og gudshuset og fordype og leve denne vissheten i vårt liv som kristne.