Fastetid – Søndagsbladet 180218

Kjære menighet,

vi har begynt fastetiden, en nådens tid for oss troende hvor vi kan fordype oss på nytt i vår tro. Kirkeåret er pedagogisk ved at vi får gå gjennom de samme etapper hvert år og får prøve på nytt å leve opp til livet som kristne.

Men hvordan kan vi faste eller hvordan ønsker Gud at vår faste kan være? Det helt avgjørende er vi ønsker å vende om til Gud av hele vårt hjerte og vårt sinn. Det er det sentrale i fastetiden. Det skal hjelpe oss til å fornye vårt forhold til Gud, men også til skaperverket som er Hans gave og til våre neste som til oss selv. Vi skal finne tilbake til det vesentlige og sentrale i troen. Vi er gjennom dåpen i Kirken Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Det er grunnlaget for et annet liv enn det, det verdslige livet tilbyr. Dette trenger vi å minnes om og få gjenoppdage år etter år.

Det vi velger å gi avkall på i vår faste, skal være noe som er viktig for oss og som koster oss noe. Men det er ikke avkallet som er målet med dette, men å skape mer rom og plass til troen og vår Gud i vårt hjerte og vårt liv. Det dreier seg om å finne mer tid. Mer tid til bønn, til skriftlesning, til lesning av andre åndelige tekster, gjerne skrevet av helgener, til betraktning av de hellige mysterier, til deltagelse i Kirkens liv.

Kirkens sakramenter er med på å bygge opp under ønsket om å styrke hjertets renhet og vi inviteres i fastetiden til å motta skriftemålets sakrament og kommunionens sakrament.

Samtidig er det viktig at vi forsøker å gjøre gode gjerninger. Fastetiden skal ikke bare være en åndelig fornyelse, men også en handlingens fornyelse. Da blir den helhetlig og vil virke fornyende på hjertet og sinnet.

Men uansett hva vi velger å gjøre for å hellige fastetiden, må vi ta med oss Herrens ord til disiplene om hvor viktig det er at det vi velger å gjøre, er noe som kun vår «Far i himlene» vet. Vi skal ikke fortelle hverandre hva vi velger å gjøre. Vi skal ikke sammenligne våre forsett. Vi skal unngå at det blir synlig for andre at vi faster. Fasten er noe dypt personlig mellom Gud og den enkelte. Vi faster fordi vi vil fordype vår kjærlighet til Ham, fordi vi elsker Ham, fordi vi vil igjen ha mer rom og plass for denne kjærligheten. En kjærlighet som bærer frukt i vårt liv og for andre.

«Skap et rent hjerte i meg, Gud, gi meg en ny og trofast ånd», er en kort, men god bønn for fastetiden. Det er det vi trenger mer enn noe annet; kun slik kan vi være med på å fornye jordens åsyn. Intet annet gjør mer enn et fornyet hjerte.

La oss gå modig gjennom de 40 dager Kirken skjenker oss og faste med glede og takknemlighet. Samtidig skal vi huske på at søndagen, Herrens dag, ikke er en fastedag, men en dag i og med Herren hvor vi i takknemlighet feirer hans død og oppstandelse.