Kjære menighet,
julebudskapet om Frelserens fødsel er til å begynne med begrenset til få mennesker. Hyrdene på markene ved Betlehem hadde vært de første som kom til Messias, den nye kongen.
Men julebudskapet gjelder ikke bare for Israel men skal være for hele verden. Det er det vi feirer med dagens fest: Guds åpenbaring i verden er beregnet for alle, spesielt også til hedningefolkene som ikke hadde fått noe forvarsel slik som jødene hadde fått det. Noen «stjernetydere fra landene i øst», er de første fra andre folk som kommer for å hylle Herren. Vi kan anta at de har et følge av mennesker med seg.
Disse stjernetyderne hadde sett frelsens stjerne og fulgt den. Teologisk kan vi forstå dette slik: Gud hadde talt til dem gjennom et ukjent himmellegeme midt blant deres vante stjernebilder. Dette Guds ord hadde vekket dem opp, fått dem til å lytte og gitt seg på vei. Hedninger hadde funnet veien til Frelseren
Men Israel som var vant til Guds ord, var ikke stand til å høre det samme ordet. Det ser ut til i tidens løp å ha blitt døv for denne typen åpenbaringsord: folket vil ikke la seg forstyrre i sin vante gang av egne dynastier.
Spørsmålet fra disse fremmede som kan synes noe naivt: «Hvor er den jødenes konge som nettopp er født?» Men det får jødene til å bli urolige, ja, til å bli forskrekket. Dette får kong Herodes til å klekke ut en skjult drapsplan og han legger opp til å lure stjernetyderne og lar dem dra videre fra Jerusalem.
Ved å la seg lede av stjernen, kommer de frem til målet som er det nyfødte barnet. De hyller barnet og gir det sine kostbare gaver. Deretter blir de ledet av Guds forsyn og slipper unna kong Herodes.
Hendelsen er et tegn: det viser til hedningefolkenes plass i den nye frelsesordningen. På sin vei senere i livet, kommer Herren flere ganger til å finne en større tro hos disse enn i Israel. Det må ha undret Herren at hedninger kunne være mer åpne for ham enn hans egne var det.
Profeten Jesaja oppfordret Jerusalem til å være lys. Dette ble en utfordring i møte med Herrens fødsel, «for nå kommer ditt lys» som profeten sa. Jerusalem har ikke noe lys i seg selv, selv om byen kanskje tror det. Den vil se folk og konger komme med sine skatter, men de kommer ikke til byen, men til Herrens lys.
Og bare i dette lyset kan byen samles igjen, vil alle som er langt borte fra den komme hjem. Men ikke mer i avgrensing til andre folk, men bare sammen med dem. Folket som skal samles i Jerusalem vil være et nytt folk, «Guds Israel», og over det skal Jerusalem stråle og føle at «hjertet skjelver og vider seg ut». Det er et utvalgt Guds folk som er satt sammen av alle verdens folk. Stjernetyderne er de første fra alle verdens folk som er kommet, som har fulgt lyset og som hyller barnet.
Først Kristi kirke er i stand til å se hvilken stjerne det er som er blitt synlig og hvilken epifani som stråler ut over hele verden. Kirken må la dette lyset være synlig for hele verden og trekke alle mennesker til Herren slik at han kan være alles frelse.
Som kristne er vi tatt inn i dette lyset allerede i dåpen. Vårt liv skal la dette lyset skinne for verden.
P. Arne Marcos Blogg 