Kjære menighet,
jeg går av og til gjennom mitt arkiv av tekster. Her gjenoppdager jeg ting jeg har skrevet og som jeg synes jeg kan dele med dere. Denne gangen har jeg funnet igjen noen tanker om Kirken og prestekallet som stammer fra et seminar jeg var med på å holde på Menighetsfakultet høsten 2005:
Da Gud bestemte seg for at Sønnen skulle bli menneske, begynte en ny etappe i skapelsen, begynte en ny skapelse. Menneskets falne natur skulle gjenopprettes ved at Sønnen gikk inn i skaperverket; mennesket skulle frelses fra synd og død. Ordet ble kjød: inkarnasjonen begynner som en ny virkelighet. Men inkarnasjonen skulle ikke opphøre med Sønnens tilbakekomst til Faderen etter død, oppstandelse og himmelfart. Nei, et fellesskap ble skapt hvor Ordet er konkret til stede: Kirken. Kirken er Guds virkerom i verden og er et fellesskap som skal bestå til Herren kommer fullt synlig tilbake ved tidenes ende. Et fellesskap hvis hode er han selv og hans legeme på jorden er Kirken.
Gud vil føre mennesket tilbake til seg og Kirken er rommet hvor Han ledsager det. Sønnen skjenker seg selv i sitt legeme og blod for å ta bolig i de troende, eukaristien blir til et indre, levende element i det nye fellesskapet. Gud søker ikke menneskenes offer, men hengir seg i Sønnen til de døpte og nærer dem. De fylles med Den hellige Ånd. Et treenig prosjekt.
Menneskelagde produkter, brød og vin, tatt av naturens gaver, benyttes og forvandles transsubstansielt for å bli konkret Herrens Legeme og Blod. Inkarnasjonen blir på denne måten aktuelt nærværende. Kirken er til for å kunne gjøre Herren virkelig i verden. Prestedømmet innsettes i nattverdssalen for å gjøre feiringen mulig. Gud tar menneskets virkelighet alvorlig ved å skape en synlig og konkret institusjon for sitt hellige virke.
Eukaristien er midten av sakramentene, høydepunktet og sentrum i Kirkens liv. I sakramentene berører Gud vår virkelighet på en konkret måte. Jord og himmel møtes i et punkt. Sakramentene har en forvandlende makt, frir fra synd og død. De er sentrale elementer i å skape en ny verden. Sakramentene er frelsesmidler Gud skjenker menneskene i Kirkens tid mellom Kristi himmelfart og gjenkomst ved tidenes ende. Sakramentene er som en bro i rommet mellom apostolisk og eskatologisk tid.
Prestedømmet ble innsatt for å administrere sakramentene. Prestevielsen er selv et sakrament. Den utviklet seg tidlig til tre trinn: diakon, prest og biskop. Biskopen innehar det fulle prestedømme. Vielsen, som kun kan foretas av en biskop, gir kandidaten en forandring i hans væren slik at når han utfører en sakramental handling gjør Gud det som sies i ritualet. Sakramentets innhold skjer i kraft av embedet. I Kirken gjelder prinsippet “Ex opere operatum”, dvs. f.eks. at brød og vin forvandles til Herrens Legeme og Blod i kraft av at presten er prest, ikke av vedkommendes hellighet eller tro. Guds handling er ikke avhengig av prestens tro, men av hans vielse.
Gud kaller enkelte til prest for fellesskapets frelses skyld. Kallet ligger helt i Guds frihet. Et kall kan komme på tvers av ens egne planer, men oppleves å ligge på linje med eget liv. Kallet er alltid unikt og uerstattelig. Det har intet med yrkesvalg, ære e.l. å gjøre, men det er å stå til disposisjon for Gud og Hans Kirke.
P. Arne Marcos Blogg 