Herren er oppstanden! Denne troen, denne overbevisningen er det som gjør oss til kristne. Denne troen bygger på apostlenes og den unge kirkes mange disiplers møter med den oppstandene Herre. De forkynte det og bragte det videre.
Herren er ikke død, graven forble ikke lukket. Riktignok er ikke den tomme graven vår tro på oppstandelsen. Liket kunne også vært lagt et annet sted. Nei, vår overbevisning om hans oppstandelse bygger på virkelig møter med ham. Selve oppstandelsen blir ikke beskrevet direkte noe sted. Det var den gang klart for enhver kristen at Jesus var oppstått fra de døde. På den tiden da evangeliene ble skrevet var denne troen selvfølgelig. Markusevangeliet hadde i sin opprinnelige form ingen fortellinger om møter med den oppstandene, fordi det på den tiden ikke hersket noen tvil.
Vi må tenke på hvordan disiplene flyktet etter korsfestelsen og gjemte seg av frykt for jødene. Så plutselig trådte de frem med en urokkelig sikkerhet og forkynte budskapet om Jesu oppstandelse. Og ikke bare det, de var til og med gladelig villig til å ta på seg alt, selv lidelse og død, for dette budskapets skyld. De følte seg helt sikre. Denne sikkerheten kan bare komme fra møtene med den oppstandene selv.
Også det faktum at det allerede i løpet av kort tid fantes tusenvis av kristne og at det stadig ble grunnlagt nye menigheter vitner om de første kristnes urokkelige sikkerhet.
Oppstandelsen er en sann hendelse. Ingen hadde oppstått fra de døde før. Jesus hadde nok vekket døde til livet, men disse oppvekkelsene ligner mer på reanimasjoner. De døde senere igjen.
Men Jesus ble ikke reanimert men lever som den første i et nytt livsfellesskap. Evangelienes beretninger gjør det helt klart at dette nye livet er anderledes enn vårt liv. Den oppstandene kan plutselig være midt iblant sine disipler, eller han kommer gjennom den låste døren. Han har sine sårmerker og kan til og med spise. Han er den samme.
Men hvem kan beskrive dette nye livet slik det er? Ingen. Men en ting er sikkert. Tidens og rommets begrensninger, som vi er fanget i, finnes ikke lengre. Det er altså ingen reinkarnasjon, ingen gjenfødsel, men et annet, et nytt liv.
Å tro på oppstandelsen som oppstandelse gjør oss til kristne. Jeg understreker: troen! Oppstandelsen kan ikke gripes av vitenskapen, vil aldri kunne bli viten. Den forblir for alltid tro. En tro som bare er mulig hvis vi er villige til å se og å tenke Guds Sønn i Jesus fra Nasaret.
Det har vært og er mange måter å se og å tenke seg Jesus på. Mange steder opplever man en voksende og sterkere interesse for Jesus. Men denne interessen begrenser seg nettopp bare til Jesus. Han blir sett og anerkjent som det humane mennesket, den forbilledlige mann. Men er det alt?
På begynnelsen av det fjerde århundret begynte en mann som het Arius å forkynne læren om at Gud ikke er treenig. Jesus er en ikke-guddommelig skapning som ble adoptert av Gud. At Gud ble menneske er derfor bare en talemåte uten reelt innhold. For å motsi denne læren ble i år 325 konsilet i Nikea innkalt for å definere Kirkens lære om Kristus: «Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting. Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt …»
For Kirken hersker det siden den antikke tiden ingen tvil om hvem Jesus fra Nasaret virkelig er. Hvordan står det om troen idag? Mange steder ser det ut som om Arius er ute å spøker. Vi må alltid spørre oss: Er Jesus fra Nasaret for meg bare et benådet menneske, som var særdeles kjærlig og god, som gjorde mye godt for menneskene, eller er han for meg Kristus, Guds Sønn, som stod opp fra de døde og som lever nå, som leder sin Kirke som dets hode, som er herværende i vårt fellesskap, i sitt Ord og i sitt hellige Legeme?
P. Arne Marcos Blogg 