Preken: Skjærtorsdag 2017

Hver eneste messe feirer vi til minne om vår Herre Jesus Kristus, hans siste måltid med disiplene, hans lidelse og død og hans oppstandelse. Det er alltid nærværende i eukaristien som om der ikke fantes noen tid. Det er som om tiden er opphevet. Eller som om tidsrommet er ett. I eukaristien er vi alltid samtidige med Herrens siste nattverd. Men i aften er vi forbundet på en særlig måte med hans siste måltid.

Kveldens lesninger har i den første fortalt oss den gammeltestamentlige bakgrunnen for eukaristien og i den andre beskrevet dens innsettelse ved Kristus. Evangeliet derimot forteller oss en annen hendelse fra samme kveld som Herren innstiftet nattverden. Vaskingen av disiplenes føtter skal lære dem hva som virkelig skjer ved nattverdens innstiftelse og fra da av i alle eukaristifeiringer.

Hva skjer i eukaristien? Kristi definitive hengivelse til oss. Han gir seg til oss i legeme og blod. Slik han bøyer seg ned for å vaske disiplenes føtter, slik bøyer han seg ned for å gi seg til oss. Han er oss ikke fjern, men nær, uendelig nær. I eukaristien inkorporerer han seg i oss. Han gir seg selv som næring til oss. Han fyller oss innenfra med seg. Han gjør oss til nye mennesker.

For en radikal og uventet forskjell til alle andre religioner! I og gjennom Kristus gir Gud seg hen til sine skapninger. Det er ikke vi som trenger å gi oss til Gud gjennom våre produkter, eller i verste fall mennesker som offergaver, men Gud som ofrer seg til oss. Med andre ord en fullstendig omveltning av alle tradisjonelle forestillinger om en gud og hvordan man skal forholde seg til gud. Hvordan skal vi kunne fatte dette?

Han som ofrer seg blir til mat og drikke for dem som han hengir seg til. Og ikke bare det, Gud overgir denne ofringen i de beskjenktes fullmakt: “Gjør dette …” blir det sagt oss, ikke bare: “motta dette …”. Det samme gjentas påsken når den oppstandene sier: “om dere tilgir noen deres synder”, og ikke bare “motta min og min Fars tilgivelse”. Det er det ytterste vi kan forestille oss: ikke bare at Guds Sønn gir seg oss som næring til det evige livet; oss, menneskene som avviste ham, men også at vi selv skal virke det som ble gjort for oss – å frembære Sønnens offerdød til Faderen.

Dette er Kirkens mysterium og prestedømmets betydning. Gud har gitt dette synlige fellesskapet i verden gjennom prestedømmet fullmakt til å frembære Herrens offer og å tilgi syndene. Men ikke slik at det gjentar seg igjen og igjen, men slik at det som skjedde den gangen, blir nærværende her og nå. Rom og tid blir opphevet og vi blir samtidige med Herrens ene offer.

Fotvaskingen er “beviset på kjærligheten til fullendelsen”. En kjærlighetshandling som Peter forståelig nok oppfatter som fullstendig utillatelig, som en omvendt verden. Men akkurat dette omvendte er det mest rettlinjede Herren gjør. Han snur det forventede på hodet, han nærmest bøyer det rundt og gir det en ny retning, Guds retning.

Det er dette omvendte, denne omvendelsen, som man først må la skje med seg. Først da kan man bli ny i Herren. Nettopp slik som Herren gjør det, hverken mer eller mindre, i hans dype nedbøying og ydmykhet, slik skal vi gjøre det overfor våre søstre og brødre i Herrens fellesskap, i Kirken. Fotvaskingen blir derfor til eksempel for hvordan de kristne skal handle i kjærlighet.

I Kristus blir kjærligheten definert på nytt. Han sa jo selv: “Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”. En kjærlighet han selv levde til den ytterste konsekvens. Av ham og kun av ham kan vi lære sann kjærlighet.

Lar vi oss omdanne av ham og bli stadig mer lik ham, bøyer vi oss ned og vasker våre søstres og brødres føtter, blir vi selv til næring for hverandre, blir vår kjærlighet spiselig …