Kjære menighet,
i uken som gikk kunne vi lese at den berømte fysikeren og kosmologen Stephen Hawking mener at vi mennesker bare har 1000 år igjen å leve på denne planeten. Innen dette tidsrommet er avsluttet, burde vi for lengst være i gang med å slå oss ned på andre planeter. Dette ble sagt under et foredrag i debattklubben Oxford Union ved Universitetet i Oxford. Blant annet sa han: «Vi må ut i verdensrommet for å sikre menneskenes fremtid. Jeg tror ikke vi kommer til å overleve i 1000 nye år uten å komme oss vekk fra vår skjøre planet».
Jeg er ikke så overbevist om at planeten egentlig er så skjør. Problemet er vel heller at vi mennesker ikke har den tilstrekkelige innsikten og forståelsen av planetens og naturens virkelighet. Vi har til nå stort sett levd på den uten å ta hensyn til hvordan den faktisk er i en slags blind tro om at den tåler hva vi enn måtte finne på å gjøre på den. Etterhvert burde det begynne å bli klart for alle at vi er gått alt for langt i vår neglisjering av realiteter. Når vi samtidig har gjort oss avhengig av et økonomisk system som bare fungerer med vekst og som aldri har ville ta inn prisen på de skader vi påfører planeten inn i regnskapene, er det meget som må forandres. Dette er det pave Frans vil inspirere menneskeheten til gjennom encyklikaen «Laudato’ Si».
Man kan dessuten spørre seg om vi behøver å sikre menneskenes fremtid på en annen planet dersom vi ikke er istand til den radikale fornyelsen av vårt levesett som er nødvendig på denne planeten. Det er ikke noe poeng å forlate en av oss rasert planet for å rasere andre planeter. En annen ting at det per i dag er teknisk fullstendig umulig. Om vi skulle klare å få plassert en liten koloni på Mars i dette århundret, er ikke planeten av en slik natur at den nødvendigvis er et sted for oss med fremtid. Antageligvis ville steder hvor vi mennesker virkelig kunne leve på menneske vis være langt borte og muligens ennå å oppdage. De planeter vi har funnet så langt som muligens har en menneskevennlig natur er med dagens teknikk ikke mulig å nå. I dag ville reisen ta tusenvis av år. Det betyr at man måtte i så fall finne teknikker som øker reisehastigheten flere tusen ganger enn det er mulig i dag. Å reise opp mot lysets hastighet eller over, slik science fiction filmer insinuerer, er fysisk umulig.
I forrige uke kunne vi også lese en liten glad nyhet, nemlig at CO2 utslippene ikke har økt de siste tre årene. Det er en sped begynnelse på en vei som helst må føre til en full stopp i utslippene så raskt som mulig. Fra nå å ha flatet ut, ville det være flott om utslippskurven snart kunne begynne å synke. Både USA og Kina har i de senere år klart å redusere sine utslipp. Stadig flere land vil forhåpentligvis være i gang med sine reduksjoner.
Men samtidig forteller også forskere at forandringene går meget fortere enn forventet og at det allerede nå skjer mange ting som man regnet med først om noen ti år. Dette er spesielt synlig i Arktis og jordens nordområder. Det er dette som får meg til å tenke at vår planet reagerer langt mer følsomt på våre inngrep enn vi har vært villige til å forstå. Vi blir derfor nødt til å forstå oss selv sterkere som en ekte del av naturen og avhengig av den i stedet for å kjempe mot naturen. Som mennesker skaper vi ikke natur, men er kalt til å hegne om naturen og ta vare på den, ikke å ødelegge natur.
Det er positivt at stadig flere er oppmerksomme på situasjonen vi befinner oss i og jeg håper at det blir stadig lettere å få gjennomslag for de nødvendige tiltak.
P. Arne Marcos Blogg 