Schwitters – Søndagsbladet 280816

Kjære menighet,

for en del år siden oppdaget jeg heftene som Steffen Kverneland og Lars Fiske laget om Edvard Munch og Kurt Schwitters. Disse ble kalt kanon og kom ut i 5 bind. Etterhvert ble de to seriene om de to kunstnerne delt opp i hver sin bok med noen forandringer fra Kanon heftene. I november 2011 holdt begge en utstilling i et galleri i Oslo med navn «Kanonlaboratorium». Jeg var ved åpningen og fikk oppleve begge kunstnernes fortelling om arbeidet. Og jeg tok bilder.

Min interesse var først og fremst serien om Edvard Munch, en tegnet biografi om Munchs liv og verk som er glimrende lagret og kritikkerrost. Kvernelands gjengivelser av Munchs malerier er i seg selv en opplevelse. Men Fiskes vidunderlige måte å tegne og fremstille Schwitters liv og verk på, gjorde meg fascinert av denne kunstneren jeg til da aldri hadde hørt om. En kunstner som var knyttet til Norge og tilbrakte meget tid her. Blant annet bodde han en tid i et hus på Lysaker.

Schwitters (1887-1948) var født i Hannover i Tyskland. Han utviklet en stil han kalte MERZ (tatt fra ordet Commerzbank) og som ble en dadaistisk helhetskunst. Men han var også innom konstruktivisme og surrealisme. Spesielt var hans konstruksjoner «Merzbau» (Merzbygg) i Hannover, Lysaker og Molde. Hannover ble bombet under krigen og verket gikk tapt. Men det er i dag rekonstruert etter fotografier og annet material. Her bygget han i årevis ved hjelp av alt mulig rart han fant. Han laget dessuten mange collager. Men var også en habil og god maler.

På slutten av tyveårene reiste han på ferie til Norge med sin familie. Men da hans kunst ble erklært som «entartet» av nazistene i Tyskland, valgte han ved årsskiftet 1936/37 å utvandre til Norge. Det ble et sjokk for ham da Norge ble invadert i 1940 og ved å flykte nordover, kom han seg til England hvor han ble til sin død i 1948.

I juni i år utgav Karin Hellandsjø boken «Ultima Thule. Kurt Schwitters og Norge». En nydelig bok med mange fine illustrasjoner av Schwitters arbeider. Men også godt fortalt hvor hun formidler bakgrunn for det vi møter i Schwitters liv. For tiden leser jeg dette med glede.

Jeg opplever Schwitters som en positiv kunstner med mange originale ideer. Hans kunst består ikke bare av hans collager, malerier og skulpturer, men i grunnen av hele hans liv. Fra hans tidlige dadaistiske fase stammer den såkalte «ursonaten», en «komposisjon» i fire satser helt i tråd med klassiske kriterier, hvor bare stemmen brukes. Han fremførte den ofte. Men han skrev også poesi, teaterstykker og annet. Alt kunne bli til kunst.

I går fikk jeg mulighet til å se den permanente Schwitters utstillingen i Henie-Onstad senteret på Høvikodden. Der henger det en del collager, malerier. Det fascinerende med collagene er innholdet i dem, men også hvor godt de kan være komponert. Der er også noen trykksaker og skulpturer. Dessuten en rekonstruksjon av inngangen til «Merzbau», hans hytte på Hjertøya utenfor Molde. Videre er det mulig å sette seg og se en norsk dokumentasjon med engelske tekster. Det interessante er hvor godt norsk Schwitters sønn, Ernst (1918-1996), snakker. Han var selv fotograf og var offisiell fotograf under OL i Oslo i 1952.

Det gjør godt å møte positiv og oppløftende kunst. Det møter man også om man går til Henie-Onstad senteret nå og ser samtidig på utstillingen med Nikolai Astrups malerier og grafikk.