Kjære menighet,
det er med skuffelse jeg mottok nyheten om at den norske kirkes kirkemøte har besluttet å vie likekjønnede par i kirken. Det har ført til mange reaksjoner i de siste dager. Over 200 prester har signalisert at de ikke er villige til dette og noen har allerede valgt å melde seg ut av kirken. Mange legfolk kommer til å gjøre det samme. Er linjen nå blitt krysset for mange slik at de velger å gå på avstand fra den norske kirke også gjennom aktiv utmelding? Om det fører til en søkning til andre kirkesamfunn eller til Kirken, gjenstår å se. Kanskje flere vil komme til Kirken med tiden.
For meg er det underlig og uforståelig at man kan innføre noe som hverken har et teologisk grunnlag, et bibelsk grunnlag eller er forankret i tradisjonen. Hvordan forstås dette i forhold til Gud? Det kan virke som om man har valgt å bøye seg for press og ideologi.
Det teologiske grunnlaget for ekteskapet mellom mann og kvinne ligger både i at kjønnsforskjellen har sin grunn i personforskjellen i Gud mellom Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd og for det kristne ekteskapets del, i forholdet mellom Kristus og Kirken. Mann og kvinne i deres gjensidige relasjon er bilde på Gud, er bilde på enheten Kristus – Kirken. Kirken er Kristi brud, det er et mann – kvinne forhold. Kun forskjellen mellom mann og kvinne kan være fruktbar, kan gjøre to til ett. To av samme kjønn er aldri fruktbare. De forblir to og aldri ett. Det er ingen komplementaritet mellom to av samme kjønn, ingen utfylling. Det gir intet grunnlag for et ekteskap. Å skulle vie to likekjønnede i kirken, er å ikke ta Gud alvorlig, ei heller det likekjønnede paret. Man kan ikke vie det som ikke kan forbindes.
Etter Kirkens lære kun er i ekteskapet mellom mann og kvinne hvor seksualiteten kan leves ut. I Den katolske kirkes katekisme heter det i 2360: «Seksualiteten er rettet mot mannens og kvinnens kjærlighet i ekteskapet. I ekteskapet blir ektefellenes kroppslige fortrolighet tegn og pant på åndelig fellesskap. Ekteskapsbåndet mellom døpte helliges av sakramentet.» Det neste punktet utdyper dette ytterligere: «Seksualiteten, hvor mann og kvinne hengir seg til hverandre ved handlinger som er særegne for ektefeller og bare for dem, er ikke noe rent biologisk, men angår det innerste i mennesket. Den fullbyrdes ikke på sant vis hvis den ikke er fullt ut del av den kjærlighet som mann og kvinne lover hverandre inntil døden». Ekteskapet mellom mann og kvinne har en helt spesiell betydning og plass i Guds frelsesverk.
Det snakkes gjerne om diskriminering dersom de likekjønnede ikke får det som de vil. Men de glemmer at ved å tvinge gjennom det de vil, diskriminerer de dem som ikke er likekjønnet. Forskjell kan ikke bli likhet. Diskrimineringsbeskyldningene er et umulig utgangspunkt for noen teologisk eller filosofisk tenkning.
Økumenisk sett er den norske kirkens avgjørelse problematisk. Det er et videre skritt vekk fra enheten mellom de kristne og som bør få oss til å stille spørsmål om det økumeniske arbeidet er seriøst ment fra protestantenes side. Det er ikke første gang de beveger seg bort fra kristenheten og det er antageligvis ei heller den siste gangen. Kanskje tiden er kommet for Den katolske kirken å ta opp samtalene med den norske kirke til vurdering eller også å avslutte dem.
P. Arne Marcos Blogg 