Søndagsbladet 050715

Kjære menighet,

i uken som gikk kom Fylkesmannen i Oslo og Akershus sitt vedtak i forbindelse med registreringssaken. Bispedømmet er blitt bedt om å betale tilbake 40,5 millioner kroner. Bispedømmet har med en gang erklært seg uenig i avgjørelsen og vil anke den. Det vil gå tid til det vil foreligge en endelig rettskraftig avgjørelse. Personlig håper jeg ikke at saken bringes inn for domstolene fra vår side. Da vil det ta år og dag med denne prosessen.

Det store flertallet av kommuner vi får støtte fra har uttalt at de vil kreve et tilsvarende beløp tilbakebetalt. Altså ytterligere 40 millioner. Da Fylkesmannen dessuten har anerkjent færre katolikker i år enn før, kan det være videre 25 – 30 millioner i tap. Med andre ord kan bispedømmet og menighetene i verste fall tape noe slikt som 105 – 110 millioner.

Hele saken er pinlig og plagsom og personlig forstår jeg ikke hvorfor vi har registrert mennesker i Kirken uten deres viten. Jeg er i grunnen enig i at vi bør få støtte for alle som er katolikker, uansett om de kommer fra Norge eller utlandet. Men om det derfor er riktig å bruke «telefonkatalogmetoden» for å finne mulige katolikker, stiller jeg meg tvilende til. Det burde ihvertfall ikke ha vært noen ting i veien for å ta kontakt med dem man antar er katolikker og få det bekreftet.

Mange katolikker beskjeftiger seg med mange spørsmål rundt denne saken og jeg må si meg enig med en venn som nylig har uttalt: « … det (er) innlysende at mottakere av statlige bidrag ikke er de som bestemmer reglene for berettigelse til statlig bidrag. Det er det bidragsyter som bestemmer, for slik funker det moderne samfunnet vi lever i. Det bør også kirkers representanter rette seg etter. Mang en sjel blir nok forundret over det.» Dette peker på ubehaget mange føler. Selvfølgelig kan vi være uenige i bidragsyters kriterier og det kan være at en eventuell vei gjennom rettsvesenet kan føre til forandrede kriterier. Men det forandrer ikke på det faktum at folk er blitt registrert uten deres viten.

Noe jeg ble indignert over, var å måtte lese i Dagbladet at biskopene i Norge bestemte så tidlig som i februar 2013 å avslutte denne praksisen uten at noe ble forandret i vårt bispedømme. Vi fikk heller ikke vite om denne avgjørelsen.

Det som er beklagelig er at Kirkens troverdighet er blitt skadet og jeg frykter ytterligere skade dersom saken blir ført videre i lang tid fremover.

Da saken kom opp i mediene, skrev jeg i Søndagsbladet den 8. mars: « Som kirke har vi et etisk og moralsk ansvar for å oppføre oss eksemplarisk i dette samfunnet.» Det er en stående utfordring for oss og veien videre i denne saken bør være preget av denne grunntanken. Selv om det kan koste oss en del millioner. Verre enn å tape penger, er tapet av tillit.

Vi må ledsage bispedømmet med våre bønner og be om at våre avgjørelser er kloke og forstandige og opplyst av Den hellige Ånd,