I dagens evangelium er to av Herrens undre flettet inn i hverandre. Det må ha en grunn. Fortellingen om berøringsunderet er lagt inn i fortellingen om oppvekkelsesunderet av Jairus datter. Dette gjør at Herren bruker lengre tid på veien til synagogeforstanderens hus og datteren dør før Jesus kommer så langt.
For å finne ut hvorfor fortellingene er flettet sammen, vil vi se på to av ordene som forekommer i fortellingene. Det første er Herrens ord om synagogeforstanderens datter som helt sikkert er død. Han sier: ”Barnet er ikke dødt, det sover” hvorpå alle ler av ham.
Stilt overfor døden snakker han om søvn, noe han også gjør i forbindelse med hans venn Lasarus (Joh 11,11). Tydeligvis er den legemlige døden for ham noe helt annet enn den er for oss.
Det andre ordet er spørsmålet han stiller etter at kvinnen som led av blødninger rørte kappen hans: ”Hvem var det som rørte ved min kappe?” Disiplene synes det var rart at han reagerte på det så tett som folk trengte seg om ham.
En sykdom var ikke noen ubetydelig ting på Jesu tid. For jødene viser en sykdom hen til døden.
Herren merket hvordan en kraft forlot ham da kvinnen ble helbredet. Herren kaller seg selv for ”livet”: ”Jeg er oppstandelsen og livet” (Joh 11,25). Dette livet strømmer ut av ham for å gi liv til det syke og det livløse.
Dette livet som helbredet kvinnen som led av blødninger ved at det strømmet ut av ham, er det samme livet som vekker opp synagogeforstanderens datter. Livet er en kraft i Herren.
Et interessant fellestrekk mellom de to fortellingene, er at kvinnen hadde lidd av blødninger i 12 år, mens piken som døde var 12 år gammel. Dette må bety noe. Tallet 12 er gjerne et tall på Guds makt og autoritet i bibelsk tekning. Kan det være at det er bakgrunnen for at tallet 12 forekommer i begge fortellinger? Etter å ha vært syk i 12 år, blir kvinnen helbredet ved Guds makt i Jesus Kristus, 12 år gammel blir piken vekket til live ved Guds makt i Jesus Kristus. Begge vender tilbake til det fulle livet. Dødens makt er brutt.
Den første lesningen handler også om døden: ”Det er ikke Gud som har skapt døden”. Det blir gjentatt i teksten: ”Døden er ikke konge på jorden, for rettferdigheten er udødelig”.
Ifølge teksten er det djevelens misunnelse som er skyld i dødens nærvær i verden. Men hvordan kan forfatteren av visdommens bok si det når han vel vet at alle, både rettferdige og urettferdige må dø?
I likhet med Herren skjelner forfatteren mellom to former for død: en naturlig som er gitt ved tilværelsenes ende og en unaturlig som kommer gjennom menneskets motstand mot Gud. Herren har selv sagt: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør” (Joh 11,25). Han understreker videre at. ”Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” (Joh 11,26). Om Gud hadde skapt mennesket på en endelig måte’, så har menneskets gjennom dets synd skapt den andre, unaturlige døden.
For Gud er det ingen liten sak å overvinne det mennesket har ødelagt. I den andre lesningen sier Paulus at Jesus Kristus ”som var rik, ble fattig for deres skyld, og gjennom sin fattigdom gjorde dere rike”. Sønnen oppgav alt sitt eget for at vi skal leve.
Han overvant ikke vår død gjennom allmakt, men ved at han steg ned i dens avmakt. Bare innenifra kunne den andre, unaturlige døden overvinnes, bare i det den guddommelige kraften strømmer ut av Kristus på korset og i eukaristien for så å strømme inn i oss.
Holder vi oss til Herren, mottar vi hans sakramenter, søker vi å gjøre hans vilje, da har vi ingen grunn til å frykte døden, men kan møte den med rett rygg og løftet hode. For oss er ikke døden avslutning på vår eksistens, men overgang til en ny tilværelse. Det er det Herren har åpnet for oss gjennom hans død og oppstandelse. Gjennom dåpen er vi tatt inn i denne nye virkeligheten og er kalt til å leve i samsvar med den.
P. Arne Marcos Blogg 