Søndagsbladet 310515

Kjære menighet,

de eldre i menigheten vil nok huske at vi i min ungdomstid hadde et diskotek her. Jeg ble nettopp minnet på det gjennom musikk fra den tiden. En annen ungdom, Lazlo Zavodni, og jeg overtok ansvaret for diskoteket etter Otto Juell og Leif Engelschiøn. Dette var i 1975. Vi to holdt på til sommeren 1977.

Vi fikk lov til å holde diskotek hver tredje fredag. Vi brukte platespilleren fra Lazlos hjem og en platespiller vi hadde her, en Garrard. Den står ennå i rommet bak scenen i den gamle salen. Den gangen var forøvrig scenen hel og gikk tvers over rommet. Lazlo og jeg bygget to Seas-høytalere med to basshøytalere i hver og en kombinert mellomtone og diskant. De var hvite med sort front. Dessuten fikk vi låne et lysorgel som gav noen lyseffekter i rommet.

Det som var flott, var at vi fikk et budsjett i menigheten til å kjøpe noen nye singler med de nyeste hitene til hver gang. Så vi fulgte med på de forskjellige musikklister og på Luxemburg på radio.

Diskoteket var populært blant ungdommen som hadde mulighet til å ta med sine venner hit. Det kunne være rundt 100 tilstede på en aften. Inngangsbilletten var på 1-2 kroner. Jeg har tatt vare på en del av materialet fra den tiden, bl.a. programheftene vi laget for ungdomsarbeidet.

Når det gjelder musikk, har nok meget forandret seg siden den tiden. Det er tross alt 40 år nå til høsten siden vi overtok diskoteket.

En musikkgruppe som har ledsaget meg helt fra før den tiden, er The Moody Blues, en engelsk gruppe som startet så tidlig som i 1964 og som slo gjennom stort noen år senere med en forandret besetning fra 1967 av. Berømt fra den tiden er bl.a. «Nights in white Satin», skrevet av Justin Hayward. Gruppen spiller fortsatt og jeg satt nettopp i kveld og så et nytt intervju med Hayward.

To ganger har jeg hørt dem på konsert, i Offenbach i Tyskland i 1991 og i Oslo i 2008. Begge gangene var det en stor konsertopplevelse. Det spesielle i Offenbach var at jeg la merke til at noen få gikk rundt hjørnet til konsertsalen. Der ventet vi en stund og vi fikk så anledning til å møte gruppen. Sa jeg snakket en halv times tid både med Hayward og John Lodge (bass). Det ble faktisk meget hyggelig. Jeg fikk også autografene til medlemmene i gruppen.

I sin karriere tok de en pause fra 1972 til 1978 for å få tid til familie og andre ting. Samtidig bestemte de seg for å ta seg tid til fans og interesserte. Nå har de gjerne en vår- og en høstturné på en fire-seks ukers tid, hovedsakelig i USA, hvor de nyter stor popularitet. Man kan saktens undre seg om noen av vår tids musikkgrupper vil holde det gående i over 50 år som The Moody Blues har gjort.

Musikk er en av de viktige menneskelige uttrykk og det er noe gledelig når det rører ved ens sjel og beveger mennesket. Musikk er en gave og glede i livet

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s