Søndagsbladet 150315

Kjære menighet,

i dag har vi gleden av å feire pater Jo Neves 50-års jubileum hos oss. Selve ordinasjonsdagen var på fredag. Det meste av hans liv som prest, har han virket i Asker og Bærum katolske menighet. Vi gratulerer ham i takknemlighet for hans tid hos oss.

Jeg ønsker å benytte anledning til å reflektere over prestekallet i vår kirke. Det er nemlig et kall til en spesiell tjeneste i Kirken. Det er kallet til å tjene det generelle kristne kallet som alle mottar i dåpen, nemlig ved sitt liv i ord og gjerning å vitne om Jesus Kristus. Ved å forvalte sakramentene gjør prestene det mulig for de døpte å virkeliggjøre sitt kristne kall.

Når vi nevner prestekall, er det viktig at det er Gud som kaller den som vil bli prest. Man kan ikke bli prest fordi man synes det har noe med ære for en selv e.l. å gjøre. Ofte vil den som virkelig er kallet, oppleve kallet som noe som kan gå på tvers med ens egne ønsker. Det kan være som om Gud ”hugger” inn i ens liv.

Det kan være naturlig for den som føler seg kallet å gruble over «hvorfor jeg?» Svaret ligger skjult i Guds hjerte. Han har oversikt over hele frelsesfellesskapet Kirken og Han vet hvem som trengs til dette spesielle kallet. Dessuten ligger det ekte kallet lenge før den kallede oppdager det, kanskje allerede før ens fødsel. Et slikt kall er personbundet og kan ikke overføres. Dersom en slik kallet ikke svarer positivt, eller gir seg på veien, blir ikke vedkommende erstattet direkte.

For en som er kallet kan det virke uoverkommelig å være prest og man kan til tider vandre gjennom usikkerhetens og tvilens ørken. Men det er viktig å tenke over at dersom man virkelig er kallet av Gud og Kirken har bekreftet kallet ved å gi adgang til vigselen, vil Gud ledsage personen hele livet gjennom. Man kan ikke gi opp som prest, da det ville rive opp et hull i frelsesfellesskapet. Dessuten mottar man ikke et nytt kall som erstatning for det man gav opp. Slikt sett hviler det et ansvar på den kallede som han får Guds nåde til å bære.

Det finnes ikke noen rett på prestevigsel. Det er helt sentralt at Kirken avgjør hvem som gis adgang eller ikke. Men da de som har ansvar kan feile, er det viktig å huske på bønnen om at Gud holder de vekk fra prestegjerningen som Han ikke har kallet. En bønn som er like viktig som bønnen om å få kall.

Selv om det i vår tid er færre som føler seg kallet i vår del av verden, er det viktig å be for kall. Jeg tror ikke Gud kaller færre en før. Men jeg tror for mange er det blitt vanskeligere å høre kallet i vår tid. Vår tid er nok preget av en mangel på tro som gir en dårlig grobunn for kall. Dessuten er mange katolske familier nok ikke lenger så oppmerksom på kallets nødvendighet i Kirken. Det kan være en utfordring for foreldre å godta at Gud kaller et av deres barn til en særskilt tjeneste i Kirken.

Kirken trenger prester for sin vekst, men prestene trenger fellesskapet av de troende. Det er viktig å danne gode gjensidige relasjoner og samarbeid, slik at alle kan vinne på denne spesielle tjenesten, som Gud har gitt Kirken.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s