Kjære menighet,
registreringssaken fortsetter å prege oss. I uken som er gått har jeg vært i forskjellige møter angående dette. På fredag avsluttet bispedømmet gjennomgangen av alle registrerte og listen forberedes nå for å gis videre til Fylkesmannen i Oslo og Akershus på kommende fredag.
Hva den pågående etterforskning vil føre til, er umulig å vite i dag. Den kommer til å ta lang tid.
Situasjonen vi er kommet opp i som kirke henger nok blant annet sammen med at det er forskjellige forståelsesmåter av medlemskap mellom kirken og staten. Og det berører selvfølgelig ikke bare oss katolikker, men svært mange andre også. Feilen ligger i å tenke seg medlemskap i en kirke eller annet på lik linje som medlemskap i en fotballklubb eller lignende. Man kan være medlem om man har lyst til det.
Men det religiøse medlemsskap etableres som regel ved en eller annen form for initiasjonsritus, som dåp hos oss. Dette medlemskapet er internasjonalt likt og er ikke på noen måte knyttet til registreringssystemer. Derfor er det svært sjelden at f.eks. utenlandske katolikker er klar over at de nettopp i Norge må registere seg ved en egen handling i vår kirke som om den ikke er en del av verdenskirken. Kirkerettslig er enhver katolikk, uansett hvor i verden vedkommende kommer fra, medlem av det sognet hvor den primære bostedsadressen er. Gjennom dåpen er en katolikk allerede et selvfølgelig medlem og det regner de med at de er i Den katolske kirken i Norge når de kommer.
Da staten er den eneste som har et obligatorisk meldesystem, burde staten tenke nytt og anderledes om hvordan støtten til de ulike trossamfunn «og ymist anna» kan gjennomføres. Intensjonen om denne støtten er jo positivt ment, men det er noe galt med tanken rundt registreringen.
Mitt forslag ville være å ha en eller annen brøk av personskatten som må gå til et eller annet religiøst og/eller sosialt formål, altså at man kan markere ved avkryssing på en liste på selvangivelsen at man ønsker at denne andelen av skatten skal gå til f.eks. Den katolske kirken. Men dette kan bare gå dersom den norske kirken er på den samme listen.
Via selvangivelsen ville man da kunne fordele støtten uten at spørsmålet om personvern, personnummer eller alder, ville komme opp. Da jeg begynte mitt virke som sogneprest i Norge i 1994, var det forbudt å registere fødselsnummer, bare fødselsdatoen var lov. Ti år senere er dette snudd. Da får man bare støtte for dem med fullstendig personnummer. Så staten bærer selv et medansvar i den vanskelige situasjonen som er oppstått.
Men uten at dette på noen måte rettferdiggjør det vi har gjort. Som kirke har vi et etisk og moralsk ansvar for å oppføre oss eksemplarisk i dette samfunnet.
P. Arne Marcos Blogg 
Dette synes jeg var en veldig fornuftig idè! Men da kommer utrfordringen, hva med de som ikek krysser av men som er medlemmer, døpt, mottatt fermingens sakrament, giftet seg og døpt barna sine, men like fullt ikke krysser av? Jeg bare ser en potensiell risiko for at mange ikke vil krysse av, og at Kirken dermed kan gå glipp av potensiell mye støtte. Idag mottar jo mange selvangivelsen elektronisk som gjør at mange ikke sjekker den nøye og snarere bare lar det gå, hadde det kanskje vært en idè at ved religiøs tilknytting så kom det frem på selvangivelsen slik at alle medlemmer så det der også, og aktiv kunne krysse vekk for å gi støtte til trossamfunnet man tilhører, i fall man er feil-registrert eller skal melde seg ut etc.
Men interessant tanke og tror det er slik tenkning som må til for stat og for Kirke fremover!
God søndag!
Til Erik Shabaj: Dette synes jeg er et godt forslag, og jeg tror at hvis det bare er å krysse av for trossamfunn vil de fleste gjøre det. Tror at det var slik i «gamle dager» da vi fylte yt selvangivelsen selv, og leverte den på ligningskontoret. i våre dager kan det kanskje bli litt mer innfløkt enn den gangen, bare tenk på at vi nå har romersk katolsk, den nordisk katolske kirke, koptere, russisk ortodokse, osv. Men altså: en god ide tror jeg. Det er i alle fall åpenbart at noe bør gjøres for å forhindre rot og uheldige tolkninger.