Søndagsbladet 080215

Kjære menighet,

torsdag skulle jeg ha holdt et innlegg under en paneldebatt ved et interreligiøst arrangement i Grønland menighetshus i Oslo. De inviterte debattantene kom fra ulike religioner. På bakgrunn av de aktuelle hendelser i Paris skulle det handle om menneskerettigheter, religion og ytringsfrihet. Da jeg dessverre fikk feber natten før og var temmelig skrall hele dagen, måtte jeg melde avbud. Men for anledningen gjorde jeg meg noen tanker som jeg hadde tenkt å bidra med.

Et utgangspunkt for meg ville være vår grunntro om at mennesket er skapt i Guds bilde. Sett sammen med det katolske menneskesynet, mener jeg at vi forstår mennesket på en dypere måte enn menneskerettighetene. Eller for å si det på en annen måte: at Gud tiltror oss å løfte oss opp gjennom moral og etikk gir oss mer verdighet enn de definerte menneskerettigheter gir. Derfor kan vi se dem inn i en større ramme og helhet. Det finnes ingen lære som beskytter den menneskelige persons verdighet så gjennomført som Den katolske kirkes lære.

Et videre punkt ville ha vært å si noe om plikter i forhold til rettigheter. Det er så lett å glemme at pliktene er den andre siden av samme mynt som rettigheter. Vi lever i en tid som er meget opptatt med rettigheter, men hvor pliktene nok er kommet på etterskudd og som fører til en manglende likevekt i menneskets livsutforming.

Jeg så på Charlie Hebdos utgave etter attentatet i PDF-form på internett. Samholder jeg dette eksemplaret med andre tegninger som er vist hvor vår katolske kirke «krenkes» eller «karrikeres», slår det meg at disse er basert på fordommer og manglende kunnskap og innsikt i Den katolske kirkes lære og rammer derfor ikke i egentlig forstand. De fremstår tildels som primitive og barnslige, av og til med et ønske å vekke avsky. Men religionskritikk er det ikke. Til det må man virkelig ha den riktige kunnskapen. (Dette kan også sies om en del katolske kirkekritikkere som nok ikke har tilstrekkelig innsikt og forståelse av hva Kirken positivt er og vil).

Det har vært debattert meget om ytringsfrihet og «retten» til å krenke i mediene i den senere tiden og det vil nok fortsette. Nå forsøker man krampaktig å se hvor langt man får gå med krenkning. Dersom dette ikke er simpelt, vet jeg ikke hva det er. Jeg mener at dersom det i Islam ikke er tillatt å avbilde profeten, synes jeg det er noe vi bør ha tilstrekkelig raushet til å respektere. Det betyr ikke dermed at man anerkjenner ekstreme terrorister og menneskehatere. Disse er en skam i Guds øyne.

På søndagen etter attentatet sa jeg i min preken at med den friheten vi har følger også et ansvar. Frihet kan aldri brukes til å tråkke på andre. Derfor må nettopp Kirkens etikk og moral være rammen som gir friheten rom. Jeg vil anta at en riktig forstått og levd islam vil føre til et tilsvarende ansvar. Og selvfølgelig vil aldri en som tar andres liv og blir drept under gjerningen være en martyr.

Dialog, toleranse, respekt i sannhet er en utfordrende øvelse, men vil være nødvendig. Den katolske kirke vil alltd henvende seg til alle mennesker av god vilje.