Søndagsbladet 010215

Kjære menighet,

i morgen feirer Kirkens ordenslivets dag ved festen for Herrens fremstilling i templet. Jeg antar dagen er valgt fordi i evangeliet på festdagen møter vi to gamle mennesker som hele livet har ventet på å se Frelseren. Deres utholdenhet og tålmodighet peker mot en viktig dimensjon ved den åndelige i ordenslivet. Gjennom sitt liv i løfter, lengter ordenskvinnene og -mennene på en spesiell måte etter å se Frelseren. Ideelt sett «dør» de for verden når de avlegger sine løfter og foregriper den fremtidige himmelske virkeligheten.

Ordensløftene, de såkalte evangeliske råd, om leve i lydighet, fattigdom og kyskhet, foregriper den virkeligheten vi alle kommer til å leve i himmelen. Løftene selv er grunnlagt i den treenige Guds indre eget liv og har sin kilde og sitt utspring der.

Det er vanlig at ordensmedlemmene fornyer sine løfter på ordenslivets dag. Selvfølgelig er de avlagt som evige, men det er menneskelig godt å bli minnet på de løfter man har avlagt. Det er også vanlig å gjøre det i forbindelse med at man avslutter en retrett.

Men i år er det dessuten ordenslivets år som pave Frans har invitert Kirken til å markere. Det begynte den første søndagen i advent i fjor og slutter i slutten av januar 2016. Året skal minne om ordenslivets plass i Kirkens liv og er ment å ville styrke alle som lever dette livet, men ønsker også å vekke kall til dette livet som er så viktig for Kirkens liv. Men det er ikke bare det pave Frans ønsker å peke på. Meningen er også å feire at i år er det 50 år siden dokumentet «Perfectae Caritatis» (PC) ble utgitt av Det annet Vatikankonsil. Dokumentet innledet ordenslivets fornyelse.

I innledningen skriver konsilsfedrene: «Fra Kirkens første tider har der vært menn og kvinner, som ved å praktisere de evangeliske råd ville skaffe seg større frihet til å gå i Kristi fotspor og på mere intens måte etterleve hans liv. De har, enhver på sin vis, ført et gudviet liv. Drevet av Den Hellig Ånd levde mange av dem som eneboere, mens andre grunnet ordensfamilier som Kirken støttet og godkjente med sin autoritet. Slik er der etter guddommelig plan fremstått denne mangfoldighet av ordensfellesskap, som i så høy grad har bidratt til at Kirken ikke bare er velskikket til all god gjerning (se 2. Tim. 3, 17), og beredt til tjenergjerningen i oppbyggelsen av Kristi Legeme (se Ef. 4, 12), men ved sine barns mangeartede gaver også fremtrer som en brud smykket for sin brudgom (se Joh. Åp. 21, 2), og vitner om Guds mangfoldige visdom (se Ef. 3, 10).

Alle som er kalt til å utøve de evangeliske råd, og som lover dette i troskap, vier seg med alle gavenes mangfoldighet ganske særlig til Herren til å etterfølge Kristus, som levde i sølibat og fattigdom (se Mt. 8, 20; Lk. 9, 58), og som ved lydighet inntil døden på korset løskjøpte og helliget menneskeheten (se Fil. 2, 8). Drevet av Den Hellige Ånd, som Kristus har utgytt i deres hjerter (se Rom. 5, 5), lever de i stadig høyere grad for Kristus og for Kirken, hans Legeme (se Kol. 1,14). Jo inderlige de i denne livslange selvhengivelse knyttes til Kristus, desto rikere blir Kirkens liv, og desto mere fruktbringende dens apostolat» (PC 1).

I Norge er vi heldige og har forskjellige ordener i vårt land. Det kan være godt at vi i år støtter disse med vår bønn og ber om kall.