Preken: Herrens dåp

På bakgrunn av det som skjedde i Frankrike i uken som gikk, gjør jeg meg tanker om frihet og ansvar knyttet til Festen for Herrens dåp:

I det Herren stiger opp av vannet, senker Den hellige Ånd seg ned over ham som en due. Ånden er ikke en due, men like målrettet som en due slår Ånden seg ned i Jesus fra Nasaret som Faderen i himmelen bekrefter som sin Sønn. Ånden tar bolig og slår seg til ro i Jesus. Jesus er det nye tempelet, Guds nye nærvær i verden.

Dette nærværet er blitt mulig fordi Sønnen i full frihet lot seg bli menneske. Sønnen handler med en frihet som er preget av det ansvar han har. Han stiller seg til disposisjon til Guds treenige plan om å fullende frelsesverket i verden. Han stiller seg i verden stedfortredende for alle mennesker. I Sønnen finner Gud et menneske som Gud har kjær, et menneske som Gud elsker så høyt at alle mennesker nås av denne kjærligheten.

I full frihet tar han i mot Johannes dåp selv om han er den eneste som ikke trenger å døpes av Johannes da det ikke finnes noe mellom Sønnen og Faderen. Sønnen lever i fullkommen enhet med Faderen i Den hellige Ånd. Det Sønnen gjør overgår menneskelige forventninger og forestillinger. I Sønnen møter vi en kjærlighet til Gud og menneskene som overgår all kjærlighet vi kjenner.

Denne friheten i kjærlighet gjør det mulig for Sønnen og gå den menneskelige veien helt inn til enden i lydighet og trofasthet til Faderen. Han er så fri at han gir sitt liv for at vi skal leve. Han tar på seg den menneskelige døden for å befri oss fra den og åpne veien til Guds evige himmel.

Sønnen har en frihet som gjør det mulig for ham å gi seg hen, å underkaste seg, lydig til døden, til døden på et kors. Friere kan man ikke være enn Sønnen er fri.

Etter Herrens død og oppstandelse sender han Den hellige Ånden til Kirken for å ta bolig i henne. Kirken sendes ut av Herren for å samle alle gjennom dåpen i Den hellige Ånd. Gjennom dåpen tas vi inn i Herrens frihet, ansvarliggjøres vi i Herrens frihet. Vi får en frihet til å vitne om Herrens død og oppstandelse for verden.

Dette vitnesbyrdet kan gå så langt at det kan skje at vi må gi vårt liv for troen. Det er det vi kaller martyriet som er det høyeste vitnesbyrd på troen. Å gi sitt liv kan skje i full indre frihet selv om de ytre omstendigheter har frarøvet martyrens ytre frihet.

En martyr er en som gir livet, aldri en som tar liv. Der ligger en underlig misforståelse i ekstremistenes retorikk. Stadig hører vi dette i forbindelse med terroraksjoner. Men å ta liv er aldri et martyrium og er ingen vei til frelse eller paradis.

Terroristen handler ikke i frihet, men misbruker friheten. Fordi frihet og ansvar henger sammen. Ofte misforstås frihet i vår tid til å bety at man kan gjøre hva man vil når man vil, uten hensyn til alle. Men det er ikke slik vi forstår frihet. Friheten må alltid være knyttet til etikk og moral. Den kan ikke være uavhengig av det.

Også friheten til å ytre seg må være ansvarlig. Ytringsfrihet er et vesentlig gode, men den misbrukes dersom den sårer andre, mobber andre, latterliggjør andre. Ytringsfriheten må søke å utrykke sannhet. Enhver kritikk som ytres, bør ytres i ansvar og sannhet. Sannheten skal hjelpe til frihet. Derfor kan ytringsfriheten gjøre godt om den brukes riktig.

Herren viser oss en frihet gjennom sitt liv som vi kan lære av. Også friheten til å legge bånd på seg som han viste da han ble utsatt for falske anklager. Frihet i ansvar kan gi rom for sannheten.