Søndagsbladet 180115

Flere forskningsstasjoner melder  at 2014 var det varmeste året siden målingene startet rundt 1880 på globalt plan. Det dreier seg om den gjennomsnittlige overflatetemperaturen på jorden. Og 2014 ble det uten at det var et «El niño»-år. Det betyr at det er et «normalt» år som setter ny rekord. Når det er «El niño»-år, kan det ofte bli varmere enn gjennomsnittet tilsier, mens når det er «La niña»-år, blir det kaldere. Begge begrepene er knyttet til værfenomener i Stillehavet som har innflytelse på hele kloden.

Resultatet for 2014 forteller at den gjennomsnittlige overflatetemperaturen i virkeligheten ikke har hatt noen pause i stigningen de senere år. Det som har sett ut som det har vært innenfor den statistiske variasjon over tid. Det som hele tiden har vært underslått av dem som har påstått pausen, er at temperaturen i havet hat steget sterkt i hele perioden. Havet utgjør det meste av overflatearealet. Dessuten er havet blitt varmere på stadig større dyp. Dette gir en pekepinn på at vi har en oppvarming i vente i mange tiår fremover.

Dersom jeg tenker over alt det jeg leser i denne forbindelse, sitter jeg igjen med et inntrykk av at den negative utviklingen er sterkere enn tidligere forutsett og at konsekvensene blir langt større enn man har trodd. Planeten er langt mer sensitiv selv til de minste forandringer f.eks. i atmosfærens sammensetning enn det vi har forstått tidligere. Det er derfor tvilsomt at vi ved vår manglende evne til å stille om våre utslipp av forskjellige klimagasser vil kunne forhindre at økningen av den gjennomsnittlige overflatetemperaturen vil passere +2 C. I år har så langt CO2 i atmosfæren ligget over 400 ppm. Om vi stoppet all utslipp nå, vil det nok ta to til fire tiår før toppen nådd av innhold i atmosfæren. Den vil så trenge noen titusen år på å gjenetablere likevekten den hadde før menneskene startet den industrielle revolusjonen og satte i gang ustlippene. Det er den virkeligheten vi står overfor.

Nylig døde Ulrich Beck, en kjent tysk sosiolog, som ble berømt med sin bok om risikosamfunnet: «Riskogesellschaft. Auf dem Weg in eine andere Moderne» fra 1986. Jeg leste denne i sin tid samt den neste boken om den legaliserte forgiftningen av samfunnet og naturen gjennom våre utslipp: «Gegengifte. Die organisierte Unverantwortlichkeit» fra 1988. Begge bøkene er glimrende for å forstå hvor galt den menneskelige sivilisasjonen har utviklet seg i forhold til å kunne eksistere på vår planet. Vi har innført en teknologisk omforming av planeten uten å stille oss spørsmålet om den virkelig er mulig innenfor vår planets begrensede og ømfintlige natur

Det fortelles for tiden at pave Frans arbeider med en ny encyklika som vil ta for seg nettopp de økologiske problemstillinger, men uten at det er kjent i dag hva innholdet vil bli. Men vi kan regne med at vi vil bli minnet om vårt ansvar som mennesker å ta vare på denne gaven som vår planet er. Det finnes jo intet alternativ sted for oss, så vi bør hegne det som er oss gitt.

Vi går varmere tider i møte, men også tider med utfordrende værtyper. Det blir neppe så meget skiføre som før …