Søndagsbladet 191014

Kjære menighet,

heldigvis har jeg nå fått slappet av godt noen dager. Jeg merker det var nødvendig etter avslutningen av prosjektet. Det har kostet meget tid og energi det siste året. Fortsatt står både jeg og kommuniteten overfor utfordringen å komme helt i orden med alt i det nye bygget. Langsomt men sikkert tar det hele form.

Like før jeg dro på ferie deltok jeg ved et møte for de «yngre» i den tyske ordensprovinsen som jeg tilhører. De «yngre» er de under 65 år. Vi er åtte personer hvorav den yngste er 50. En ønsker ikke å delta. Selv er jeg den tredje yngste. Vi brukte en dag på å diskutere forskjellige sider ved vår situasjon og veien videre. En viktig dimensjon vil være at vi har ansvar for våre eldre og gamle medbrødre. Heldigvis er meget allerede gjort. Et av våre hus er godt egnet til å bo i for dem. Det økonmiske er også tatt godt vare på. Men for oss yngre vil det være en utfordring å kunne ha en god og fornuftig innsats i Kirken på den ene siden og være medbrødre for de eldre og gamle til samme tid. Etter påske skal vi igjen ha provinskapittel hvor alle vi yngre skal delta. Her vil en del grunnleggende avgjørelser bli tatt. Dessuten vil det være valg på ledelsen. Provinsialen kan fortsette en periode på tre år til, eller vi velger en ny. Valgprosessen begynner nå i høst. Inntil kapittelet, som er provinsens øverste organ, kommer ikke gruppen av de «yngre» til å møtes igjen.

Her jeg bor har jeg ikke daglig tilgang til internett, jeg må gå til et annet hus for å kunne koble meg opp. Det er noe jeg ikke opplever som negativt. Men det gjør det vanskelig å følge med på en del ting som skjer i verden. Spesielt gjelder det den pågående familiesynoden som jeg forstår har brakt frem en del kontroversielle diskusjoner og synspunkter. Men jeg tror ikke at Kirken kommer til å forandre noe i læren. Den er det ikke noe galt med. Jeg har arbeidet noen år ved bispedømmets familiekontor og jeg har vært med på å skrive det ekteskapsforberedende kurset som brukes. Min overbevisning er at Kirkens lære er et rom som befrir mennesket og hjelper det til å vokse. Gjennom Kirkens lære tiltror Gud oss stort og skjenker oss ved det en verdighet som rager utover den verdighet vi kan gi hverandre som mennesker. Utfordringen er å ville løfte blikket og livet mot Gud og gå inn på en positiv vekstprosess i livet ved å leve opp til Kirkens lære så godt en kan.

Kommende helg kommer det til å være et kurslederkurs for det ekteskapsforberedende kurset i Oslo. Jeg kommer til å delta med noen innlegg fredag og lørdag. Det er et viktig skritt på en vei som på sikt må gå ut på å styrke og øke familiepastoralen i vårt bispedømme. Etter min mening er familien et område som bispedømmet bør satse meget mer på i fremtiden. Familien er Kirkens og samfunnets kjerne og trenger nok mer enn noen gang støtte for å bestå.

Så det blir nok ikke bare avslapping her i sommervarme temperaturer, dessverre. Det blir en del lesning og skriving for å forberede meg på det som kommer. Jeg er tilbake torsdag ettermiddag.