Etter Peters korrekte bekjennelse av hvem Herren er, bruker Herren to bilder i sitt anerkjennende svar. Bildene er klippen og nøkler. Begge disse bildene har sin opprinnelse i Det gamle Testamentet. De føres nå videre inn i Det nye Testamentet og blir brukt for å kjennetegne det nye felleskapet Herren vil grunnlegge, Kirken.
Ser vi først på klippen. I salmene fra Salmenes bok, blir Gud selv kalt for klippen. Han er fundamentet som man kan ha ubetinget tillit til: ”Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern … ” (62,3). Hans guddommelige ord er det som er det fullstendig tilforlatelige også når det blir et menneske og menneskenes frelser i Jesus fra Nasaret: ” … denne klippen var Kristus” (1 Kor 10,4).
Uten å gi avkall på denne egenskapen, lar Herren Simon Peter få del i den ved å åpne egenskapen for Peter. ”Du er Klippen og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”. Kirken kommer også til å være delaktig i dette fordi hun ”skal dødsrikets porter aldri få i sin vold”.
Overføringen av denne fullmakten er bare mulig gjennom den fullkomne troen som skyldes nåden til Faderen i himmelen, ikke gjennom en eller annen god intensjon på Peters side. Dette bekrefter Herren når han priser Faderen for erkjennelsen som er blitt åpenbart i Peter. Troen på Gud og på Kristus som klippen Kirken står på, blir bare bergfast gjennom Gud og Kristus, et blivende fundament, som Kristus bygger sin kirke på.
I denne egenskapen å være klippegrunn ligger allerede den andre egenskapen: fullmakten som nøklene er et bilde på. I gammel tid var nøklene til en by, til et palass så store at de kunne bli båret på skulderen, nesten som et tegn på den tunge byrden som følger med ansvaret.
Jesaja viser til denne fullmakten i den første lesningen i dag: ”Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne” (Jes 22,22).
I den nye pakten er det Kristus som har ”Davids nøkkel, han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne” (Åp 3,7). Han er hovednøkkelen for det evige livet som også har nøklene til døden og dødsriket (Åp 1,18).
Og nå gir Kristus mennesket Peter som Kirken bygges på del i denne nøkkelmakten som når inn i evigheten: det som han binder eller løser på jorden, skal være bundet eller løst i himmelen.
Det er viktig å legge merke til at på samme måte som i den gamle pakten, er det bare én bestemt person som får denne nøkkelen. Kristus og så Peter. Det dreier seg ikke om noe upersonlig embede som kan gis hvemsomhelst. Nei, i Kristi grunnleggelse av Kirken dreier det seg alltid om én bestemt person som har nøkkelen. Ingen annen kan skaffe seg en reservenøkkel eller en dirk for å åpne eller lukke låsen.
Paven er Peters etterfølger i Kirken. Enhver pave er en direkte etterfølger etter Peter, han er ikke etterfølger ikke den foregående paven. Det er dette som er Petersembedet i Kirken og som bare én person kan inneha. Enhver pave har altså nøkkelmakten til å binde og løse på jorden, og det han binder eller løser vil være bundet eller løst i himmelen. Historisk sett er nok langt mer blitt løst enn bundet. Men for oss som troende vil det alltid være viktig å lytte til paven i god vilje med et åpent og vennlig sinn. Paven er Klippens etterfølger som Kirken er bygget på.
P. Arne Marcos Blogg 