Søndagsbladet 270714

Kjære menighet,

det er en underlig ting som skjer i disse dager. For tre år siden opplevde Norge det store terroranslaget bare en uke før den hellige Olavs festdag, den 29. juli. Og i år opplever vi at sikkerhetstjenesten i Norge utsteder advarsel om et mulig snarlig terrorangrep mot landet i uken før Olsok. Det er foruroliggende at de ikke vet hvor eller når. Dermed oppnår terroren noe av sitt mål nettopp ved å skape frykt og usikkerhet.

Den hellige Olav er Norges vernehelgen og det er viktig at vi ber ham om forbønn i denne utfordrende tiden. Men som så ofte i tiden rundt Olsok, skrives og menes det forskjellige ting om Olavs hellighet i aviser og andre steder. I bakgrunnen ser jeg en utbredt misforståelse. Mange tror at Olav regnes som hellig ved hans måte å være og handle på i sitt virke som viking og konge. Og ved å se på hans livsførsel, avviser de hans hellighet. Nylig mente en at han var sadist.

Men Olav er ikke helgen på grunn av det han gjorde gjennom livet. Han er helgen på grunn av måten han endte sitt liv på. Det er dét mange ikke vil se eller forstå. Kirken regner ham som martyr, han gav sitt liv for Kristi sak i Norge. Det er der helligheten ligger. Og den ble bekreftet av Gud gjennom de mange jærtegn og helbredelser som er skjedd ved hans legeme. Vi ærer altså ikke Olav for alt det han gjorde, men for det Gud gjorde ham til. Etter hans død ble Norge relativt hurtig samlet om den kristne rettsforståelse og samfunnsoppbygning. Norge gikk fra å være et land med ville vikinger som skremte vannet av datidens mennesker i andre land, til å bli et land i Kirken som fikk sin plass i datidens Europa.

Den hellige Olavs grav i Nidaros ble til et av Europas mest sentrale pilegrimsmål i høymiddelalderen blant annet på grunn av Olavs virkmektige forbønn. Mange opplevde sjelebot og helbredelser da de endelig kom frem til helgenkongens skrin i domkirken. De kunne vandre rundt oktogonen i kirkerommet og gå under helgenens skrin. Dessuten kunne de få vann fra den undergjørende kilden som var sprunget opp ved hans grav.

Reformasjonen førte Norge inn i et mørke utenfor Kirken og Europa og hvor helgenskongens lys ble slukket. Riktignok var nok pilegrimsvandringen gått tilbake etter de store pestplagene, men nå ble de etterhvert forbudt.

I dag kan vi se det som positivt at det økumeniske arbeidet i de senere tiår har latt stadig flere oppdage pilegrimsvandringen igjen, selv om kanskje motivasjonen kan være anderledes enn hos vår middelalderske trosfeller. Det ville være stort om helgenkongens offer kunne være samlende for menneskene i vårt land og hjelpe oss til å holde fast ved vår Herre Jesus Kristus som helgenen gav sitt liv for.