Søndagsbladet 060714

Kjære menighet,

den 6. mai 1806 ble en liten, men meget vakker statue av Jomfru Maria betrodd til min kongregasjons omsorg og plassert i våre søstres kapell i Rue de Picpus. Denne statuen er kjent som Vår Frue av Freden og er 33 centimeter høy uten sokkelen. Maria, som lener seg lett til venstre, bærer en gresk lukket tunika som går ned til føttene, iført sandaler i romersk stil. I høyre hånd holder hun en olivengren, mens hun bærer Jesusbarnet på venstre arm. Han har korset i høyre hånd og en jordklode i venstre. Alle detaljer er meget gjennomførte og nydelige. Den må ha vært laget av en meget dyktig kunstner og det før 1530.

Statuens historie er nært knyttet til en familie ved navn Joyeuse. I 1518 flyttet Jean de Joyeuse til Château de Couiza i Bas-Languedoc, som hans hustru Françoise de Voisins hadde med som medgift. Statuen, som da var ganske ny, kom dit rundt 1530. Den ble gitt til deres fromme sønn Guillaume, som i 1561 brakte den til Toulouse. I sitt ekteskap med Marie de Batarnay fikk han syv barn, og det var sønnen Henri som arvet statuen.

Via Cahors, Limoges og Orléans kom statuen i midten av november 1576 til Collège de Navarre i Paris, deretter i 1582 til Hôtel du Bouchage i Rue Saint-Honoré, hvor i dag Temple de l’Oratoire ligger. Selv om Henri var tiltrukket av det religiøse liv, ble han presset til å gifte seg med Catherine de La Vallette. Paret slo seg ned i Rue Saint-Honoré, i en bygning som også inneholdt et kapusinerkloster. Der arrangerte Henri et kapell for Vår Frue av Freden.

Da Henri ble enkemann, betrodde han datteren Henriette-Catherine til sin mor, og deretter trådte han i 1587 inn hos kapusinerne. Han ga dem sin del av bygningen inkludert kapellet for Vår Frue av Freden. Han døde i 1608. Kapusinerne ville utvide sitt kloster og ble dermed nødt til å rive kapellet for Madonnaen. De laget en nisje på fasaden, hvor statuen kunne ses av offentligheten. Der ble den værende i 63 år. Pilegrimsstrømmen vokste, og de presset kapusinerne til å installere statuen i sitt eget kapell i 1651, deretter å bygge et større kapell hvor statuen ble satt i 1657.

I 1658 ble kong Ludvig XIV (1643-1715) syk, og dronningen ba om bønner for ham. Kapusinerne henvendte seg til Vår Frue av Freden, og den 9. juli ble kongen helbredet, og man snakket om en oppstandelse. Som votivgave bestilte dronningen et maleri av Mignard, som i dag er utstilt i Versailles. Under revolusjonen gjemte en kapusiner statuen i 1791 og betrodde den til Mlle Papin. Litt senere ga hun den til Mme de Luynes i Rue de l’Université.

Mme de Luynes var opptatt av å etablere statuens autentisitet, så hun ba en biskoppelig vikar om å sette opp et dokument under erkebiskopen av Paris’ segl. Da Mme de Luynes døde, var det Mlle Papins søster, Mme Coipel, som arvet den uvurderlige statuen. Hun ønsket å betro den til et kloster og tilbød den til Pierre Coudrin og Henriette Aymer de Chevalerie, grunnleggerne av min orden. 

Minnedagen er den 9. juli, dagen for kongens helbredelse. I ordenen er det en tradisjon å velsigne misjonærene ved å sette stauten på den enkeltes hode. Jeg har selv fått denne velsignelsen ved en anledning i Picpus. 

(Dette er tatt fra katolsk.no og er skrevet av p. Per Einar Odden. Jeg har kun gjort noen små forandringer)