Prekenen – noen tanker

Den oppmerksomme leser av bloggen har sikkert lagt merke til at jeg ikke legger ut en preken hver søndag for tiden. Det skyldes rett og slett at jeg ikke alltid skriver en preken. Denne søndagen var jeg med konfirmantene på Mariaholm og da preker jeg uten manuskript. Eller når diakonen har holdt preken, har jeg ikke forberedt noen preken på norsk. Når jeg holder messe på andre språk, for tiden som oftest engelsk, pleier jeg ikke å skrive et manuskript. Da foretrekker jeg å preke fritt.

Det samme gjorde jeg i sin tid i Argentina. Det var meget befriende å slippe og skrive et manuskript. Men på norsk har jeg stort sett gjort det. På tysk gjorde jeg i grunnen det samme. Av og til preker jeg fritt på norsk og spesielt ved messer i ukens løp hvor der en anledning til å preke, som for eksempel ved kallsmesser eller konversjoner.

Fordelen med å skrive på norsk er at jeg kan legge de ut på bloggen etterpå. Skjønt en preken er egentlig noe som skal lyttes til og ikke leses. Om det alltid lykkes å formidle tankene i en preken slik at den som lytter får med seg det som sies, er ikke alltid lett å vite. En preken kan virke helt forskjellige ting i den som lytter og det er en nådefull dimensjon ved prekentjenesten.

Av «mine» prekenspråk foretrekker jeg spansk. Det er et språk som er mer egnet til å sette ord på tro og religiøse følelser enn det for eksempel norsk kan tilby. Det er nok ikke en helt riktig beskrivelse. Men det er noe med spansk eller castellano som rører mer ved ens egen dybde og innhold. For å si det litt rart opplever jeg meg som mer menneske på spansk om det gir noen mening. Språk er en underlig hendelse som uttrykker personen på en spesiell måte.

Selvfølgelig er det en sammenheng mellom tanke og språk. Min tanke i troen er selvfølgelig sterkt preget av å ha studert filosofi og teologi på tysk, et ypperlig språk for begge disipliner. Jeg er meget takknemlig for dette selv om der er meget å studere ennå. Den aller største gaven i mitt live på dette området er det omfattende studier jeg har kunnet gjennomføre av Hans Urs von Balthasars teologi. Det har gitt meg en bedre helhet i den teologiske tenkningen og er til stor hjelp når det gjelder å utlegge tekstene jeg skal preke over.

Men selve prosessen rundt det å forberede en preken har forskjellige dimensjoner i seg. En ting er den bibelske kunnskapen, noe annet er å søke noe som binder tekstene sammen. Kirken har satt sammen tekstene slik de er etter en helt bevisst tanke om forkynnelsen. Men av og til er det ikke helt opplagt hva det er. Da er det viktig med en teologisk oversikt for å kunne finne noe som binder det hele sammen og som gir en forkynnelse som forhåpentligvis beveger den som lytter til prekenen.

Samtidig skjer det hele i et nåderom som er styrt av Den hellige Ånd. Det er ikke ens egen eventuelle fortrefflighet som er i rommet, men noen større enn en selv. I forkynnelsesoppdraget i Kirken som gis allerede ved diakonvielsen gis det en gave som kan vokse og utvikle seg i forkynneren. Det er ren nåde som åpenbarer seg.

Selvfølgelig betyr ikke det at predikanten kan driste seg til ikke å forberede seg. Det vil alltid forbli et krav. Men det som i årenes løp vokser frem er ikke blitt til bare ved egen kraft, men er noe utover en selv. På en måte er prekentjenesten noe kreativt og levende, det er en egen form for kunst. Den må henge sammen med de tre klassiske transendentaliene, det skjønne, det gode og det sanne, altså åpne lytteren for erkjennelsen at disse tre åpner for Guds skjønnhet, godhet og sannhet.

Dette kan høres fjernt ut og det lykkes nok ikke predikanten hver gang, men det er en dypere side ved prekenen. Da vil den bevege lytteren mot Gud som er målet for eksistensen. Og skjer det, er det alltid nåde, peker det alltid utover den virkeligheten vi lever i dag. Kan vi åpne oss for det transendentale, for den metafysiske delen av virkeligheten, kan vi løftes og settes fri.

Med disse tanker er på ingen måte alt sagt, men det er innledende forsøk.