Når vi betrakter vår verden av i dag og tenker på alt det mennesket er i stand til å gjøre, også av negative ting, kan man spørre seg om hva Gud vel må tenke. Han er nemlig på ingen måte likegyldig. Det gamle Testamentet forkynner en Gud som klager over sitt troløse folk og som jubler over hvert menneske som tar imot Guds kjærlighet og besvarer den.
I den første lesningen hører vi Guds klage gjennom profeten Jesajas vingårdssang. Hva har ikke Gud gjort for sitt folk! Skulle han ikke kunne forvente seg at hans vingård Israel bærer god frukt, at det vokser et liv der i tråd med Guds vilje, som svar på Guds livsskapende kjærlighet? Men hvilken skuffelse: det finnes bare beske druer! Og Gud reagerer med å åpne vingården og la den ødelegges. En fryktelig trussel fra profeten som ble virkeliggjort i folkets deportasjon til Babylon.
I evangeliet tar Kristus opp Guds klage, bekrefter den og viderefører den. Bildet har forandret seg: Det dreier seg ikke lenger om vingårdens frukt, men de som paktet gården. Kristus henvender seg til Israels ledere, som ikke lenger ser Guds vingård, Israel, som Guds eiendom, men som misbruker sitt embete til egen fordel. De søker bare sin ære, sin profitt og sin makt slik det blir fremstilt litt senere i evangeliets 23. kapittel. Og den som beskylder dem for det slik profetene gjorde det, blir mishandlet og drept. Til slutt sender Gud Sønnen slik Kristus forteller oss det i sin lignelse. Hva vil vel de onde vindyrkerne gjøre med ham?
«De sa til hverandre: Der har vi arvingen, kom, så slår vi ham i hjel, og arven blir vår. Dermed tok de fatt i ham, kastet ham ut av vinhagen og slo ham i hjel.»
Kristus snakker om seg selv; det er hans skjebne det dreier seg om i disse harde ordene. Slik har Gud det med sitt folk; slik går det med Sønnen, som i en omsorg full av kjærlighet har gitt seg inn på sitt folk. Slik omgås vi Gud.
Kan vi forstå Kristi følelser? Kan vi fornemme noe av hans skuffede klage, hans sårede kjærlighet? Kristus spør dem han anklager, yppersteprestene og folkets eldste: «Men når vinhagens eier kommer, hva gjør han da med disse forpakterne?»
De anklagende feller sin egen dom: «Onde er de, og en ond død skal han la dem lide. Og dernest skal han la andre forpakte vinhagen.»
Kristus forlater bildet og sier det til dem med en profetisk dom: Det er dere jeg snakker om. Dere har forkastet Frelseren som Gud har gitt. «… og derfor sier jeg dere at Guds rike skal bli tatt fra dere, og gitt til et folk hvor det får bære frukt.»
Det folket Kristus snakker om er Kirken. Det er den unge kirken overbevist om på Matteus tid. Den var ikke lenger en ny vei innenfor folket Israel, men ble mer og mer en verdenskirke, hvor de døpte hedningene forstod at de nå var det nye gudsfolket. Dette folket har nå fått Guds rike og skal bære god frukt.
Det er klart at evangeliet ikke blir stående ved sin samtid, men taler også til oss, både til vår kirke i sin helhet men også til hver enkelt av oss. Guds vinhage er hele verden, også den enkeltes liv er hans eiendom. Oss har han satt inn som forpaktere slik at vi kan gi ham den forventede frukt: frukten som er kjærlighet, som vokser der hvor Guds ånd får virke. Derfor bør vi høre Kristi formanende ord som et spørsmål til oss selv. Og ser vi på vårt eget liv, må ikke vingårdens herre, som ønsker seg søte druer, også beklage de mange sure?
Overlater vi oss til Herrens omsorg og lar ham handle i oss, kan vi bli en fruktbar vinstokk i Herrens gård og bære god frukt. Åpner vi oss for hans rensende virksomhet gjennom sakramentene og åndens kraft og gir ham frukten, blir vår frukt søtere. En frukt som bidrar til å gjøre hele vingården kirken til en bedre vingård. Enhver vinstokk som bærer en god og søt frukt høyner hele vingårdens kvalitet. Derfor er det alltid en fruktbar sammenheng mellom vårt liv og Kirkens liv. Er vi beske blir kirken beskere, er vi gode blir kirken bedre.
P. Arne Marcos Blogg 