Preken til Mariaprosesjonen

Johannes ser Guds tempel åpne seg i himmelen og han får se paktens ark, dette midtpunktet i den gamle paktens tid, dette Guds tilstedeværelse hvor Hans bud var meislet inn i sten. Templet rommet Guds nærvær.

I den nye pakten skues Kvinnen, himmeldronningen, som bar Guds nærvær i den nye pakten i sitt skjød. Gutten, Guds Sønn, overvant det onde på korset og oppstandelsen bekreftet «Guds herredømme og hans Salvedes makt.»

Under møtet med Elisabet priser Maria Guds storhet og det store Han har gjort. Hun lever og ånder Skriftens innhold og dybde. Med sitt Ja til å være den ringe tjenerinne har hun åpnet veien for Frelseren, gjort Sønnens fødsel mulig. Aldri har det eksistert en større kvinne, aldri vil det eksistere en større kvinne igjen.

Hun er den sanne kvinne, «velsignet fremfor alle kvinner», som er blitt kronet til himmelens dronning, «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode.» Hun er moren som bar frem Guds sønn, næret ham, oppdrog ham og ledsaget ham. Hun gjemte alt hun opplevde med sønnen i sitt hjerte og grunnet på det. På samme måte som hun hadde lest de overleverte tekster og grunnet på dem. Knapt noen har forstått bedre Guds nåde og kjærlighet enn kvinnen Han valgte. Hennes magnificat forteller oss dette.

Hun som var ubesmittet unnfanget ble ved sin død tatt legemlig opp i himmelens herlighet. Hennes rene kjød vendte ikke tilbake til støv, men ble tatt helt inn i himmelens oppstandelses virkelighet hvor hun som Herrens mor går i forbønn for Kirkens barn på jorden. Kirkens barn, det nye folk som er kalt til å gjøre alle til Kristi disipler gjennom dåpen og som er sendt ut i verden for å søke alle og bringe fornyelse.

Vi er Kirkens barn og kommer fra mange av verdens land og folk. Prosesjonen gjennom byens gater har gjort denne vår virkelighet synlig for våre omgivelser. Innvandring er en del av vår virkelighet og rikdom. Vi viser at mennesker kan forenes som brødre og søstre i Jesus Kristus. Vår tid og vårt land trenger vårt tegn og vårt fellesskap. Men også vår bønn og vår tilhørighet til Herren trengs. Vi er ikke kristne for oss selv, men for alle.