Forfatteren av dagens evangelium, Matteus, har helt bevisst utmalt en litt uhyggelig stemning i fremstillingen. Klokken er tre om natten og disiplene befinner seg i en båt på vei over sjøen. Båten kommer nesten ikke videre på grunn av den harde motvinden. Vi kan tenke oss hvor slitne og irriterte disiplene er. I en slik situasjon er det ikke rart at de skriker høyt, da Kristus plutselig dukker opp ved dem ut av mørket. Det kan ikke være noe menneske som kommer mot dem, men et eller annet farlig.
«Fatt mot, det er meg; vær ikke redde.» Det er lite trolig at dette ordet virket med en gang. Disiplene ventet ikke å se Kristus og slettes ikke at han skulle komme til dem på en uforklarlig måte. De hadde heller forstått det dersom han hadde blitt med dem i båten, men han ville ikke. Han hadde sendt dem av gårde for å kunne be i fred.
La oss forsøke å tenke oss inn i disiplenes situasjon. De befinner seg på sjøen i sterk motvind midt på natten. De har all grunn til å føle seg usikre. Sjøen virker endeløs, natten er enda lang og det er usikkert når de vil komme frem. Disiplene kan ikke tenke på Kristus i det hele tatt. De må rette all sin oppmerksomhet på å komme seg velberget over. Før de dro var begeistringen over Kristus meget stor. Tusenvis hadde fulgt ham i ødemarken. De var så betatt av det han forkynte og gjorde at de glemte å sørge for mat. Av noen få brød og fisker hadde Kristus mettet alle. En som kan gjøre noe slikt blir selvfølgelig meget populær. «Hos ham vil vi bli, han vil ikke slippe ut av syne», tenkte de kanskje ved seg selv. Men han tvinger dem til å dra ut på sjøen, han tvinger dem til å skille seg fra ham.
For øyeblikket virker det som om de ikke har noe mer i hendene. De er uten holdepunkt. Hvis det var så meningsfylt å være sammen med Kristus, så virker det nå helt meningsløst å være alene ute på sjøen uten ham. Hva var hensikten med det hele?
Svaret ligger i møtet med Kristus som de har der ute på sjøen. Han gir dem et svar på angsten: «Fatt mot!» Alltid når vi er fulle av angst har vi lengselen efter noe som kan ta den fra oss. Den som er i ferd med å synke i avgrunnen, søker efter noe å holde seg fast i, søker efter å få noe under føttene slik at man kan komme seg over avgrunnen.
Peter tar imot invitasjonen og gir seg på vei over avgrunnen. «Kom bare, du kan droppe din angst for alt det som synes å skremme deg». Men stormen og det urolige havet og helt sikkert den menneskelige tenkning, får Peter til å begynne og tvile og med en gang begynner han å syne og blir grepet av angst.
I dette kan vi se et bilde på troens dynamikk.
Troen har med mitt liv å gjøre. Jeg spør meg om min situasjon, spør meg hvor jeg befinner meg. Gud gjør det samme. Han går meg i møte og spør etter meg. Det kan være at jeg føler meg båret av troen. Jeg er døpt, oppdratt i den kristne troen og har fått undervisning. Dette kan være en båt for meg som bærer meg. Men på dypet er troen et møte med en konkret person. Det er Jesus Kristus. Han kaller meg, lokker meg til seg med sitt «kom!», han vil at jeg skal løse meg fra all falsk trygghet og alt det uvesentlige jeg legger vekt på i mitt liv for å komme til ham. Han vil at jeg skal stole helt på ham. I alle livets situasjoner, i alle møter jeg har, i alle avgjørelser jeg må ta, kan jeg stole på at han er nær og jeg kan henvende meg til ham i bønn og be om kraft og styrke til å gjøre det gode, til å følge hans vilje. Livet kan av og til føre til at jeg må gi meg ut på dypt vann hvor redselen for å synke kan ta overhånd. Da er det viktig å gå videre med Kristus for øye i tillit til hans nærvær.
Hver vei er forskjellig men Herren har lovet å være oss nær og for enhver av oss er der en vei, som Han ledsager oss på, hvor Han rekker ut hånden. Hvor han vil vi skal gå. Og alle veiene forenes i det ene målet, som er det evige fellesskapet med Ham hos Faderen i Den Hellige Ånds enhet.
P. Arne Marcos Blogg 