I går og i dag har jeg hatt gleden av å dra sammen med noen medbrødre til menigheten St. Anton i Primasens i Tyskland. Jeg var kapellan i tre år fra høsten 1990 til 1993. Det var min første tjenestestilling som prest og underlig nok kom jeg til å bli den siste pateren fra ordenen som var kapellan i Pirmasens. I 1995 ble prosjektet til ordenen i byen avsluttet. Da hadde vi vært der i over 25 år.
Det ble et gledelig gjensyn med mange kjente. I min tid hadde jeg ansvaret for arbeidet blant barn og unge i menigheten, noe som var givende og lærerikt for min videre tjeneste som prest. Dessuten underviste jeg på en barneskole i byen.
I årenes løp har det dessverre blitt få besøk fra min side. I mitt liv som prest har jeg hatt oppgaver på mange steder, men sjelden i mer enn fire, fem år. Det er beklageligvis et trekk i tiden at prestene flyttes for ofte. Den positive siden kan sies å ligge i det at man får mulighet til å samle mange erfaringer, spesielt når man har fått muligheten til å virke i forskjellige land som jeg har fått. Dessuten har jeg hatt ganske så forskjellige oppgaver. Dette er uten tvil en rikdom å ha med seg. Men samtidig er den negative siden at det blir for mange oppbrudd. Som prest opplever jeg at mennesker knytter seg til meg og jeg til dem. Når et godt tillitsforhold endelig er bygget opp hvor man har muligheten til virkelig å veilede og føre mennesker, blir man tatt bort igjen, noe som er sårt for begge parter.
Med årene har jeg fått mange venner og kjente på ulike steder i helt forskjellige land. Det umuliggjør i grunnen å holde kontakten, selv om det er fint at der finnes anledninger til å kunne møtes igjen. Slikt sett ble denne korte tiden i Pirmasens en tid med intensiv glede.
Mange av menighetens medlemmer fra den gangen er gått bort; de unge jeg arbeidet med er blitt skikkelig voksne og mange av dem har egne familier og barn, mens barna jeg ble kjent med, også er blitt voksne, ferdig med utdannelsen osv. De voksne er blitt eldre … jeg fikk mange utfordringer med å huske navn, men ble behagelig overrasket over at mange navn bare spratt frem igjen fra de små grå. Jeg fikk mange oppdateringer om mange mennesker. Samtidig ble mange minner vekket frem og ble levende igjen.
Vi var tilsammen seks patre som dro til Pirmasens og som har virket der. Vi ble innkvartert privat. Selv overnattet jeg hos den daværende vaktmester og sakristan i menigheten. Vi hadde et godt samarbeidsforhold i hine dager og mange gode minner ble utvekslet.
I formiddag hadde vi en messe i St. Anton og det kom svært mange. Det er en kirke med 600 sitteplasser og bygget i neoromansk stil på slutten av tyvetallet i det forrige århundret. Kirkerommet er meget stort og romslig og det er et fint sted å feire messe.
Jeg dro i dag med et forsett om at det ikke skal gå for lang tid før jeg vender tilbake til Pirmasens og jeg ønsker å få til et noe lengre opphold der.
P. Arne Marcos Blogg 