I dagens evangelium forkynner Kristus Guds rike i tre lignelser. Han sier uttrykkelig at han velger denne måte å snakke på for å forkynne det som har vært skjult siden verdens begynnelse. Det er bare mulig å snakke om himmelen i bilder her på jorden.
De tre bildene viser alle noe av det paradoksale ved Guds rikes vekst i en verden som er lite mottagelig for det guddommelige. I det første bildet vokser Guds såkorn omgitt av ugress. Ugresset er ikke sådd av Gud, men av en fiende. Men Gud lar alt vokse for ikke skade noe av kornet. I det andre bildet er Guds rike det minste såkornet, som gir en vekst som overgår alle andre vekster. I det tredje er riket like en surdeig som gjennomsyrer alt det usyrede.
Men bare den første lignelsen blir utlagt nærmere av Kristus, de to andre er vel selvinnlysende. Han forklarer at den som sår såkornet er ham selv og åkeren er verden. Det gode såkornet er det som tilhører Guds rike, de som har sluttet seg til Kristus og som tror på ham. Mens ugresset er de som hører den onde til, sådd av djevelen. Høsten er verdens ende og de som høster er englene. Ugresset vil bli sanket sammen og brent.
Her møter vi en helt klar forestilling om godt og ondt som vi bør ta alvorlig. Det gode er meget sterkere enn det onde, men det onde er der og vi bør holde avstand til det ved å gjøre det gode og unngå det onde. Djevelen er imot Gud og søker å ødelegge Guds rike. Men lignelsen forteller oss at han ikke vil lykkes, bare noe ugress som kan fjernes stammer fra ham.
Det er viktig å trekke inn det den andre lesningen forteller oss. Der heter det at det er Den hellige Ånd som legger ut for oss innholdet når det naturlige menneskets forståelse ikke strekker til. Mennesket, også den kristne, kan ofte stå rådvill overfor spørsmålet hvordan han på den rette måten skal vende om fra jorden full av ugress til Gud. Han kan oppleve sin bønn som en uklar blanding av hvete og ugress, som man ikke får bære frem for Gud.«Men Ånden går selv i forbønn for oss»; han vet hva som er den rette bønnen til Faderen og han sier den i vårt hjertes innerste dyp. Derfor hører Faderen i vår bønn ikke bare sin egen Ånd, men også oss. I Ånden er det er en uatskillelig enhet mellom vårt hjerte og Ham. Og ut fra denne enheten hører Faderen det riktige. Og vi er med. Vi ber i Ånden, men samtidig med vår forstand.
Vender vi tilbake evangeliet, ser vi at det blir foretatt et radikalt skille: ugresset blir samlet og forbrent, hveten kommer inn i Guds låve. Skillet er nødvendig for intet urent kan tre inn i Faderens rike. Finnes det mennesker som ikke er annet en urenhet og ugress? Det kan bare Gud bedømme.
I den første lesningen fra visdommens bok hører vi at Gud hersker med veldig styrke og utøver rettferdigheten. Men denne makten Han har lar Ham styre med stor overbærenhet og være mild. Han viser denne overbærenheten overfor sitt folk slik at den rettferdige skal være menneskekjær. Og ikke bare det: «du har gitt dine barn det gode håp at om de synder, gir du anledning til omvendelse».
Derfor har vi alltid mulighet til å vende tilbake til det helt gode såkornet. Som kristne blir vi ikke ugress selv om vår skjønnhet kan dempes gjennom vår synd. I tilgivelsen i skriftemålet møter vi vår gartner, Gud, som renser oss og retter oss opp igjen, slik at vi kan bli bedre og kraftigere planter i Hans åker og bære mer frukt. Forblir vi åpne for Hans virke, har vi aldri noe å frykte. Det gode vil alltid seire til slutt.
P. Arne Marcos Blogg 