Sport er alt … ?

Jeg gikk innom en Gresvig sportsforretning i dag for å skaffe noen utensilier til familieleiren neste uke og ble møtt med ordene «Sport er alt» ved inngangen. Det lyder jo nesten religiøst …og samtidig så feil … er sport alt? Er kultur alt? Er sex alt? Vår etterreligiøse tid har funnet ny religiøsitet … uten tvil … sport er alt.

Da er det befriende å se overskriften på forsiden av Dagens Næringsliv lørdag «Hvorfor dø sunn og frisk?«, et sitat av Erling Neby, en av våre viktige importører av HiFi i Norge. DN har en lengre artikkel som tar opp sammenhengen mellom ledelse og sport i næringslivet. Nå må det sies at DN selv står for en overdreven fokusering på sport for tiden. Det dreier seg om alle toppsjefer som «birker» seg e.l. Av en eller annen grunn er det blitt viktig at ledere i næringslivet er idrettsmenn/-kvinner og det begynner å komme i forgrunnen. Det er dessuten påfallende hvor store midler de er villige til å øse ut for å eventuelt være raskere i Birken i år enn i fjor. Og da snakker vi ikke om noen tusen, men krysser lett de hundre tusen for sykkel etc. … og så klapper en og annen sammen og må begraves etter løpet … Neby kommer nok til å bl eldre enn mange av disse.

Nå ligger nok sannheten noe mellom Neby og Birker’n, men sikkert nærmere Neby enn Birker’n. Neby har videre et annet godt svar. Han blir spurt: «Tror du ikke man blir en bedre sjef om man lever sunt og trener» Svar: «Hvorfor i all verden skulle man bli det?» Her må jeg si meg enig med Neby, det dreier seg om helt forskjellige ting.

Artikkelen i DN viser til at det å skulle være leder er et spørsmål om evne til samarbeid, teambygging etc., mens yttelessport ofte er en individuell affære. Så man Thor Hushovds fantatiske seier på etappen i går i Tour de France, ser man det ypperste av yttelsessport. Men om det har noen relevans for lederegenskaper, må man jo spørre seg. Sosialpsykolog Arnulf Kolstad ved NTNU sier til DN: «De fleste ønsker ikke å bli ledet av selvtilfredse overmennesker, men av småfete, litt dovne typer med mer hjerne enn muskler og hjerte med normalt oksygenopptak på rett plass«.

Selvfølgelig er ikke målet å dø «utbrent og syk«, i stedet for «sunn og frisk«; det bør vel ligge et sted i mellom. Det samme gjelder ernæringen som også er utsatt for et overdrevet fokus i vår tid. Spiser man med måte og gjerne variert og forskjellig, skulle det være lite å engste seg for. I artikkelen er professor Per Fugelli en av de mange personligheter vi møter og han sier: «En viktig del av min resept for å leve sunt, er å glemme helsen. En av de store helsefarene som truer, er dyrkingen av helse. Man kan bli helt besatt, ‘sundhetsraseriet’ kaller de det i Danmark, det synes jeg er et morsomt ord. Selv er jeg opptatt av nok hvile og latskap, …» Jeg mener dette høres sunt ut.

Er sport alt? Nei, på ingen måte … sport kan være noe, men ikke mer.