Preken: 14. søndag i kirkeåret

En elev kommer til sin Rabbi og spør: «Før fantes det mennesker som fikk møte Gud ansikt til ansikt. Hvorfor er det ikke mulig lenger?» Læreren svarte: «Fordi ingen kan bøye seg så dypt mer!»

Denne lille jødiske fortellingen viser hva Kristus snakker om i dagens evangelium: bare de små forstår Guds mysterium.

Kristus bryter ut i et jubelrop: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små.» Rett forut for dagens tekst refser Kristus flere byer som ikke vil omvende seg. Den siste setningen lyder: «Så det sier jeg, at på Dommens dag skal selv Sodomas land slippe lettere enn du.» Midt i denne erfaringen av å bli avvist og manglende tro er det Kristus bryter ut i sitt jubelrop, som gjelder Faderen, himmelens og jordens skaper.

De små er mennesker som ikke har noen stemme i denne verden, de fattige, barn, de som er spesielt mottagelige for Kristi budskap ut ifra deres indre innstilling. De små er mennesker som virkelig lytter til Guds ord, hvor Gud rår, er mennesker, som når de åpner munnen, i sannhet taler vist og klokt i motsetning til de snusfornuftige som forskanser seg bak paragrafer og som lever på siden at Guds sannhet slik Kristus har åpenbart den.

Av sin himmelske Far hadde Kristus lært å omgås loven med frihet. Han utla den menneskevennlig. Så tillater han seg f. eks. å helbrede syke på sabbaten og begrunner det slik: «Sabbaten er til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbaten». (Mark 2,27). Umiddelbart etter dagens evangelietekst følger fortellingen om hvordan disiplene begynte å plukke aks i en kornåker på sabbaten fordi de var så sultne. Kristus gav som kommentar: «Menneskesønnen er herre over sabbaten.» (Matt 12,8).

I disse ordene finner vi en frihet som beholder mennesket i blikket, særlig de små og svake, til tross for all tilknytning til loven. Kristus er i sannhet et menneskelig menneske som kjenner våre plager og laster og som kaller oss til seg for å hvile hos ham.

Ordene «Alle ting har min Far lagt i min hånd; og ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen; heller ikke kjenner noen Faderen unntagen Sønnen, og den Sønnen velger å åpenbare dem for» peker på hva Kristus la vekt på i sin forkynnelse. Det er bare han som Sønnen som kjenner Faderens innstilling. Han åpenbarer Faderen og seg selv bare til dem han har valgt ut. Hvilke disse er erfarer vi i den siste delen.

Her inviterer han alle som sliter og bærer tunge byrder av en eller annen grunn. Disse lover han hvile. (De som ikke sliter behøver ikke å hvile). Nå bør vi legge merke til en viktig motsetning: De som kommer «bærer tunge byrder», men Kristi «byrde tynger ikke», hans «åk er godt å bære». Likevel er hans byrde, hans åk, korset, det tyngste, som finnes. Og man kan jo ikke hevde at korset bare var tungt for ham, men lett for dem som hjelper å bære det. Nei, løsningen finnes i Kristi holdning, som karakteriserer seg selv som «mild og ydmyk av sinn». Han stønner ikke under byrden han må bære, han klager ikke, han stritter ikke i mot, han måler ikke sine krefter og sammenligner dem. «Gi dere i lære hos meg», da vil dere erfare, at deres tunge byrder likevel «ikke tynger»

Ikke uten grunn kommer Messias ifølge den første lesningen som en ydmyk mann, som rir på et ydmykt dyr. Og det er ikke uten grunn at den andre lesningen anbefaler oss å ha «Guds Ånd» og Kristi Ånd i oss og la oss lede av ham. Det kjødelige mennesket stønner under sin byrde, «men vi lever ikke naturens liv, men Åndens». Vi får lov til å glede oss i den guddommelige Ånden som bor i oss, kjærlighetens Ånd mellom Faderen og Sønnen, over at Kristus lar oss få bære litt av hans byrde, hans kors. Da blir Guds hvile gitt oss i Ånden.