I går nevnte jeg pave Johannes XXIIIs apostoliske konstitusjon «Humanae Salutis» hvor han innkalte til Det annet Vatikankonsil. Teksten foreligger bare på latin, italiensk, portugisisk og spansk på Vatikanets hjemmeside. Da jeg heldigvis leser spansk, har jeg lest teksten som ikke er så veldig lang. Den er på litt over fire A4 sider.
Paven begynner med å minne om at Kristus gav apostlene i oppdrag å gå ut å forkynne Evangeliet for alle folkeslag og at han samtidig gav dem løftet om å støtte dem med ordene: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Mt 28,20) (1). ( Tallene i parantes er avsnittsnumrene i teksten. Sitater er oversatt av meg.)
Deretter følger noen avsnitt om Kirkens plass i historien og i utviklingen i verden. Sett fra vår tid er det viktig å huske på at det på den tiden da konsilet begynner å planlegges etter den 25. januar 1959, er det ennå ikke gått 15 år siden den andre verdenskrigen sluttet og dens gru ble kjent i hele sin omfang. Samtidig har det vært 15 år med videreutvikling av atomvåpnene og et kraftig oppbrudd av mange tekniske forandringer og utviklinger.
Kirken følger alle disse utviklingene med stor oppmerksonhet. Hun har mottsatt seg de materialistiske ideologiene eller de ideologier som fornekter den katolske troens fundamenter. Men samtidig har hun vært i stand til å utvikle krefter for apostolatet, bønnen og aksjonen på alle Kirkens områder. Paven ser Kirken som styrket i sin sosiale enhet, fornyhet i lærens gode, renset i det indre, beredt til å kjempe den hellige kampen for troen (5).
For oss som leser teksten i dag, er det tydelig at det kirkelige språket har forandret seg siden konsilets tid. Men den forteller oss på hvilken bakgrunn pave Johannes tenkte seg konsilets plass og virkning. Etter å ha meddelt sine tanker om verden og kirken i hans samtid, begynner Paven å skrive om hva han ønsker at konsilet skal være.
Pavens ønske med konsilet er at alle Kirkens barn setter henne i stand til stadig bedre å løse problemene til samtidens mennesker. Han vurderer tiden som moden for «å gi Den katolske kirken og verden en ny gave av et økumenisk konsil som fortsetter (‘continué’) rekken av de tyve store konsiler som i århundrenes løp tjente til å styrke Guds nåde i de troendes ånd og kristendommens utvikling» (6).
Det er to ord som er viktig å merke seg i det Paven skriver. Konsilet er en «gave» både til Kirken og verden og den står i «kontinuitet» med alle de foregående konsilene. Konsilet er med andre ord i følge pave Johannes XXIII intet brudd med fortiden, men en vei videre i samtiden og fremtiden som ligger i samme linje med tiden før. Den som leser inn et brudd med tradisjonen i konsilet, misforstår Pavens intensjon med konsilet og Den katolske kirkens vesen. Konsilets gavekarakter gjør det vanskelig å avvise konsilet som ugyldig og det er opplagt at der ikke finnes noen vei tilbake til tiden før konsilet. For en slik gave som et konsil er, kommer i siste instans fra Gud og er opplyst av Den hellige Ånd. Den som vil bestride et konsils gyldighet, må kunne redegjøre for at Den hellige Ånd ikke virket i konsilet, eller at konsilet ikke var villet av Gud.
I det neste avsnittet skriver Paven at konsilet vil samles i en stund da «Kirken lengter etter å styrke sin tro og se seg selv atter en gang i det fantastiske synet av hennes enhet«. Paven ønsker at konsilet viser at Kirken er alltid levende og ung ved hennes medlemmers helliggjørelse. I all fornyelse skal hennes brudgoms ansikt være gjenkjennelig, Jeus Kristi, som elsker og beskytter henne (7).
Når vi snart skal se tilbake på 50 år etter konsilet, er det selvfølgelig mulig å spørre kritisk i hvilken grad den etterkonsiliære tid har gjort Kristi ansikt mer synlig i Kirken men også for verden og i hvilken grad Kirkens lemmer lettere kan arbeide for helliggjørelsen nå enn før konsilet. Men ikke ment som en kritikk av konsilet, men av Kirkens og de troendes mottagelse og forståelse av konsilet. Her kunne det vært interessant å finne ut om noen har studert på om det er noen sammenheng mellom konsilet og det som kom et par år senere med den såkalte ’68-generasjonen. Det er mulig at det etter ’68 har lagt seg et filter over tenkningen som gjør at mange dessverre leser og tolker konsilet på en feil måte.
Men la oss se videre på Pavens tekst. Han skriver at konsilet bør være et bidrag for det økumeniske arbeidet og gjenforeningen av de kristne (8). Dessuten bør konsilet gjøre det mulig for alle mennesker av god vilje å utvikle veier til fred. Men ikke den fred vi lager selv, men den fred Gud sjenker oss som verdens skaper og frelser (9). Paven forstår at det vil kreve meget arbeid å få gjennomført konsilet, men det vil tjene til å bygge opp Kirken som Kristi mystiske legeme og styrke henne i den overnaturlige misjonen. Derfor ber Paven konsilet om å arbeide med Den hellige skrift, tradisjonen, sakramentene, Kirkens bønn, den kultiske disiplin, caritas, legapostolatet og misjonen (10).
Lister man opp konsilets dokumenter og leser dem, kan en fastslå at mange av dem svarer på dette ønsket fra pave Johannes.
Paven beklager at mennesket ofte er langt mer opptatt med de timelige ting enn med den overnaturlige orden. Men selv om Kirken ikke har sitt primære mål i det jordiske, kan hun ikke være uninteressert i de releative problemene til de jordiske ting og de vanskeligheter som stammer fra disse. Kirken forstår at mange av disse er en hjelp for å gjøre det menneskenes liv mer menneskelig, hvis mål er den evige frelse. Hun vet at i Kristi lys kan mennesket forstå seg selv bedre og den verdighet det har. Kirken er derfor nærværende på mange av livets områder (11).
Det er her kanskje ev de områdene som Kirken dessverre har vanskelig å formidle, nemlig at hennes lære først og fremst beskytter den menneskelige personen og at Kirkens lære og moral gir mennesket en verdighet som mennesket ikke kan gi seg selv, da Kirkens lære og moral springer ut fra Guds åpenbaring og ikke er menneskeverk.
Etter dette følger det en god del avsnitt om de konkrete skritt frem til konsilet. Paven understreker at han har snakket med og lyttet til mange nivåer i Kirken før han gikk til det skritt å innkalle konsilet (14). Han skriver at han ved siden av alle deltagerne fra Den katolske kirken også ønsker medlemmer fra andre kirkesamfunn til stede (22). Han håper konsilet vil virke som en ny pinse for Kirken i enhet med Peter (23).
P. Arne Marcos Blogg 