Nyttårstanker

Ved årets slutt er det vanlig å sette seg ned og se tilbake på året slik det ble. Og som så ofte har ting skjedd man ikke forventet eller ønsket, men der har også vært gledelige hendelser og positive ting.

For å ta noe negativt først. For meg og sikkert mange andre var noe av det verste som skjedde her hjemme i året som gikk, offentliggjøringen av biskop Müllers overgrep den 7. april i år. Det var samme dagen som jeg trodde jeg skulle feiret min 20-års dag som prest. Det ble en enorm overkjøring for medias side i stedet. Fra tidlig morgen til sent om kvelden samme dag. Den dagen gikk jeg faktisk ned 1,5 kilo, så ille var det. Dagen gav meg en innsikt i medienes virke som ikke taler for dem. I kveldsmessen var der journalister og fotografer fra fire aviser … det var unektelig en rar ramme for Den hellige messe.

Adresseavisen var først ute med saken og det var rett så. Men hvem som hadde informert dem om alle detaljer i saken, aner jeg ikke. Det underlige var at avisen gjorde et stort nummer av at ingen av oss var gått til politiet. Men når offeret for biskopens overgrep i dag er en voksen person må vel vedkommende være den rette til å gå til politiet eller ikke. Hva avisen her var ute etter, er ikke godt å vite. Men redelig var det ikke. Det at den også forsøkte å få offeret ut i offentligheten, viser en kynisk side ved avisen.

Men selvfølgelig er den egentlige skurken i dramaet biskop Georg Müller, som lurte alle fra pave Johannes Paul II, kardinal Vlk, Chiara Lubich, moder Tekla og en mengde andre mennesker. Dessverre viser hans utnevnelse til 1997 at Den hellige Ånd ikke bestandig får spille en rolle ved valg og utnevnelser av biskoper. Det er nok en god del andre eksempler på det.

Hva det mennesket har forbrudt i sine år som prest med sine overgrep, enten av seksuell eller psykologisk art, det vet bare Gud. Men når han stiller opp i full biskopsmundur i de nye kardinalenes mottagelse i Vatikanet nå i november, forstår man at mannen ikke eier skam. Han begriper ikke hvor fryktelig det er det han har gjort.

Utover Müllersaken har arbeidet i fagetisk råd og de overgrep jeg i dag vet om, gjort at 2010 er blitt et særdeles mørkt og tungt år for meg.  Jeg tror aldri at jeg har følt kallet og tjenesten som prest så tung og lite tilfredsstillende å leve som nå og jeg sliter for tiden med å komme meg videre. At Kirkens ledelse ikke griper gjennom og kaster ut de ugudelige tjenerne er dessuten skuffende. Selv om den har måttet lære meget i det siste, er det likevel ennå meget å lære for Kirken om disse spørsmål.

Heldigvis har der også vært lyspunkter i året som er gått. Et høydepunkt var uten tvil å få være tilstede ved mitt gudbarns Førstekommuion i Argentina og feire hennes store dag med henne og hennes familie. Det er alltid en stor glede og lettelse å få komme til Argentina og jeg stortrives i det enkle, men hyggelige og varme Morón. Der kan jeg virkelig slappe av.

Intervjuene og samtalene rundt «Det gode liv» har vært lærerike og gode. Jeg er takknemlig for de nye møter det har medført. Møtet med rabbi Melchior og imam Terzić har vært gledelig og jeg håper på gjensyn og videre samtaler. Også det økumeniske arbeidet har vært positivt. Deltagelsen i det økumeniske forumet for ekteskapsteologi har vært spennende og jeg er alltid glad når jeg kan arbeide med teologi. Artikkelen jeg la ut på bloggen om ekteskapsteologi er et ledd i arbeidet i forumet. Ved bispedømmets familiesenter har jeg dessuten vært med på revisjonen av det ekteskapsforberedende kurset jeg i sin tid var med på å skrive. Kurset står nok frem som mer helhetelig og strukurert nå.

En glede har også vært muligheten til å videreutvikle min kreativitet i fotografi. Philippe Sanguinetti ønsker å være min agent neste år og han forbereder for tiden min deltagelse ved flere utstillinger både i Frankrike og i England. Det blir spennende å se hvor det fører hen. Men det er også en meget god for avkobling å få ferdes ute med kameraene. Dessuten skjerper fotograferingen ens egen persepsjon av omgivelsene.

Som prest møter jeg mange mennesker i løpet av året noe som gir meget glede i mitt virke. Det har vært mange spennende og givende samtaler. Det er en av de fine sidene ved det å være prest. Videre er det privilegium å få ha med ungdom å gjøre, snakke med dem, være sammen med dem.

I år har jeg hatt mitt første hele år som sogneprest i St. Olav menighet. Mesteparten av tiden har jeg riktignok også vært generalvikar i bispedømmet og jeg fortsetter å ha oppgaver i bispedømmet. Men menigheten har heldigvis en utmerket stab som er godt innarbeidet og som vet hva den skal gjøre. Kapellanene er gode medspillere å ha og der er i tillegg en stor mengde frivillige medarbeidere på mange måter som gjør at menigheten fungerer meget bra.

I ordenssammenheng ble en tur med Legpicpus til Tyskland i oktober en positiv hendelse. Der ble løfter fornyet for tre videre år. Det er nå tegn på at gruppen vil vokse, noe som er gledelig. Dessuten kan det være at ordenens prosjekt i vårt bispedømme vil kunne få en klarere struktur i året som kommer.

I Ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem fikk jeg lov til å representere Norge ved de europeiske stattholderes konferanse i Roma. Det er en viktig tjeneste i Kirken og ordenen befinner seg i en god og positiv utvikling.

Ved inngangen til et nytt år tør jeg ikke gjøre meg de store tanker. Det er å vandre videre og la det som kommer komme. Vandringen skjer ikke alene, men ved Guds hånd. Kanskje er meget av et erfarne forberedelse på viktige ting i fremtiden. Håpet er at Han har oversikten og fører inn i helheten Han ser.