Preken: Nyttårsaften

Når vi vil be vesper har vi en hymne til utvalg som begynner slik: “Så går ein dag enn frå vår tid, og aldri kjem han att”. En daglig erfaring for oss mennesker. Vi lever i tiden. Men når vi forsøker å forstå tiden, er det som om den glipper fra oss. Vi befinner oss i en strøm som ikke opphører, men som flyter og flyter. Til tider kan tidens gang føles langsommere eller hurtigere for oss. Men sikkert er det at den beveger seg hele tiden.

For å føle oss mer hjemme i tiden kan vi forsøke å leve i nuet, la det forgangne være forgangent og la det fremtidige være fremtidig. Uten tvil et fornuftig råd, men likevel ikke lett å leve. Dessuten krever livet ofte nok vidsyn og planlegging eller det kan være viktig for å kunne forandre ting ved å huske og lære av tidligere hendelser.

I kveld, når vi avslutter et år og står på terskelen til det nye, kunne vi på samme måte som hymnen si: “Så går et år enn frå vår tid, og aldri kjem det att”. Tiden er ikke bare målt i dager, men i år. Våre liv utspiller seg innenfor et begrenset antall år som utgjør en liten del av en historisk helhet. Vi går inn i året 2011 enhver av oss i en annen alder. Men uansett alder er vårt liv bare en kort del av de 2011 årene vi regner siden Herrens fødsel. Og disse 2011 årene er igjen bare en kort del av menneskehetens historie som spenner over titusenvis av år. Men dette er igjen er en kort tid i forhold til jordens historie på over flere milliarder år, som igjen er en del av universets enda lengre historie. Man kan bli svimmel av mindre.

Stilt opp mot vår erfaring med tiden står Guds evighet. Et ord vi hører ofte, men som er vanskelig for oss å begripe innholdet av. Selv universets svimlende alder er for intet å regne sammenlignet med evigheten. For evigheten har alltid vært og vil alltid være, bokstavelig talt All-Tid.

Denne evigheten vil ikke Gud ha for seg selv, men vi skal få gå inn i den. Guds Sønn kom for å åpne døren til evigheten for oss. Fra dåpen av tas vi inn i denne virkeligheten og i sakramentene berører vi den hele tiden og forberedes vi til den. Kirken er rommet hvor evigheten rører tiden, hvor vår tid for en stund oppheves. I nattverden er vi samtidig med Herrens siste måltid, lidelse, død og oppstandelse. Der er ingen tidsforskjell, ingen historie, men NÅtid, samTIDighet.

Men vår virkelighet er ikke slik at evigheten kan dvele ved oss, den er der mer som et kort kjærtegn, som et løfte om noe som skal bli varig. Et flyktig øyeblikk hvor vi får puste inn Guds luft og fylles med Hans nåde.

Slik går Gud med oss gjennom tiden, vi er på ingen måte overlatt til oss selv. Gud er der og Han bærer oss i sin hånd. En sannhet som ikke nødvendigvis kan føles, men som er slik. Også når det skyer over for oss, mørket senker seg ned og vi vet ikke hvordan det skal gå videre. Også når vi må bære et kors, lettere eller tyngre, for kortere eller lengre tid. Han er der.

Derfor takker vi Ham i kveld for året som er gått i tillit til at Han har gått med oss og vil gå med oss i året som kommer.

En dag, et år er gått og aldri kommer de tilbake, det er sant. Men det er ikke noe å dvele ved eller å gråte over, fordi det kommer en ny dag og et nytt år.