En av de positive sidene med ferie, er å kunne sette seg ned med bøker man ellers ikke ville ha fått lest. Bare en time før jeg kjørte til flyplassen kom to bøker i en pakke fra Amazon. Håpet gikk i oppfyllelse at jeg skulle kunne ha med den ene på turen. Så vidt jeg vet foreligger den ikke som e-bok. Dessuten er det en bok av en karakter som jeg foretrekker å ha som bok selv om vi trer inn i lesebrettenes tidsalder. Jeg tror ikke det ene vil erstatte det andre, men være et tillegg.
Boken jeg vil skrive litt om, er Christopher Dunns nye bok om teknologien i Egypt: «Lost Technologies of Ancient Egypt. Advanced Engineering in the Temples of the Pharaos«. Dunn er ingeniør i produksjon og har arbeidet hovedsaklig med produksjonspresisjon og bruk av laser til måling og styring. Han har ved flere reiser studert forskjellige artefakter i Egypt. Hans oppdagelse er helt enkelt fortalt at mange av gjenstandenes presisjon, laget i hard granitt, er fysisk umulig med de verktøy arkelogien har funnet og mener er blitt brukt. I vår tid kunne man kun oppnå en lignende presisjon med computerstyrte skjæremaskiner som selvfølgelig må ha verktøy hardere enn granitt. De verktøy som er funnet i Egypt til nå, er alle for bløte til å bearbeide granitt slik egypterne har gjort det. Dunn gjør oppmerksom på at for femti år siden ville vi selv ikke hatt midlene til å oppnå den samme presisjonen.
Dunn viser til forskjellige objekter som har en utrolig presisjon. Mange av egypternes konstruksjoner er bygget med mindre feiltoleranse enn vi bruker i vår tid. Boken inneholder illustrasjoner som belegger dette. Mange av gjenstandene det gjelder er enorme i størrelse og vekt. Likevel er forskjellen kanskje bare på noen få millimeter mellom identiske gjenstander. Det ville være umulig å oppnå for hånd. Da det dreier seg tildels om avanserte dobbeltkrumme flater, kan man ikke heller bare tenke seg noen enkle maler. De dobbeltkrumme flater han viser til, har egenskapen at radiene forandrer seg hele tiden mens man beveger seg langs flaten. Skulle man brukt maler, måtte man hatt en stor mengde, da det dreier seg om tredimensjonale figurer. Som sagt ville vi ikke kunne laget noe slikt uten hjelp av computere.
Nå hevder selvfølgelig ikke Dunn at egypterne hadde computere. Men uten tvil har vi per dato ikke funnet de redskap egypterne brukte til å skjære opp granitt og til å skjære ut figurene. Ei heller hvordan de var i stand til å styre skjæreinstrumentene slik at de fikk eksakte symetrier. Det eneste som er, er at det kan påvises skjærespor på enkelte steder som tyder på mekanisk styrte skjæreinstrumenter. En annen ting han påviser i templene, er at kapiteeler og søyler ble tilvirket før templet ble bygget. Til vanlig blir det ment at de først ble bygget og så ble mønstrene hugget ut etterpå. Det mener Dunn er umulig å få til.
Samtidig viser Dunn til noe viktig som stadig gjelder historisk og arkelogisk forskning. Den følger gjerne forutinntatte og linejære spor fremfor å åpne seg for det ukjente som faktisk ligger oppe i dagen. Man har før man forsker bestemt seg for hvordan historien er eller har å være. De mange byer man nå finner i Tyrkia hugget inn i fjellet eller under overflaten og som nok er meget eldre enn gamle Egypt, tyder på at der er meget i menneskehetens forhistorie vi ennå ikke vet nok om og at meget kanskje var anderledes enn vi har trodd.
Dersom man for eksempel tar inn over seg at havstanden var 125 meter lavere under siste istidsmaksimum enn i dag, er det godt mulig at restene etter de første sivilisasjoner i dag ligger under havnivå. Den persiske gulfen var en dal uten vann og kanskje det er meget å finne der. Den indiske vestkysten lå nesten 500 kilometer lenger ute enn i dag. Kanskje lå menneskehetens første byer der?
En gang fikk jeg gleden av å reise gjennom Bretagne. Det man får se der av stenbruk, gjør det ganske klart at vi i grunnen ikke vet nok om vår forhistorie. Jeg husker et område med menhirer stående i rekker i mer enn en kilometers lengde, over tusen i tallet med størrelser opp til åtte meter. Hva betød de?
Eller å se den 26 meter store bautaen som en gang stod oppreist ved kysten av bukten i Sarseau, et par hundre kiliometer fra stedet den var hentet. For arkelogene er det enkelt å forklare at den ble trillet dit på stokker, men som ingeniør må jeg spørre om det virkelig ville være mulig. Hvorfor i all verden satte datidens mennesker opp en så enorm og tung bauta på et sted hvor der bare er sand? I dag er bautaen falt om og ligger i tre deler.
Mitt inntrykk er at der er mer vi ikke vet enn vi vet om vår egen forhistorie og jo mer vi forsker, jo fler blir spørsmålene. Det ser ut til at menneskeheten har vært teknisk, matematisk og astronomisk dyktige lenge før vi gjerne ønsker det.
P. Arne Marcos Blogg 