Når vi hører om at Kristus sendte ut de tolv apostlene kunne vi kanskje tenke at det angår ikke oss. Det er en tekst for prester eller for de som vil bli det. Å helbrede syke og å oppvekke døde kan vi ikke. Har dette evangeliet noe å si oss? Den har det og da jeg tenker særlig på den siste setningen: «Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre.»

Vi har fått meget i livet. En gave får vi uten å gi noe for det. En gave er en gave, en gave er gratis. Vårt liv har vi fått uten å ha gjort noe for det. Vi er ikke tilfeldige, men er kalt av Gud: «jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Slik står det i Bibelen. Det gjelder for alle mennesker. Også vår dåp og vår tilhørighet til Kristus har vi fått gratis i gave. Nettopp disse to eksemplene viser at vi har fått det viktigste i livet som gave.

«Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre», sier Kristus til de tolv idet han sender dem av gårde. Han sier det også til oss, for det viktigste i livet er gitt oss i gave. De tolv skal helbrede syke og vekke døde. Det kan ikke vi på samme måte. Men hva vi kan gi til andre kan vi lære av den russiske forfatteren Tolstoj:

Guds Sønn har åpenbart for oss at Gud er treenig. Det er bare én Gud, men Gud er i seg selv tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er en ny erkjennelse av Guds virkelighet som Han har gjort mulig for oss, som Han ville vise oss.

Enheten mellom de tre personene betyr at Gud i seg selv er i en fullkommen kommunikasjon. I Gud kan det ikke være noen synd, noen mangler, noen svakhet, bare fullkommen fylde, helhet, enhet. Gud har en indre virkelighet som er ren kjærlighet og ut av denne kjærligheten er alt skapt, er skaperverket sprunget ut. Gud er altets skaper.

Mennesket er skapt i denne kjærligheten og er gitt gaven selv å kunne elske. Og skjønt mennesket ved eget valg, valgte å ikke besvare Guds kjærlighet fullt og helt, gav Gud i sin kjærlighet aldri opp mennesket. Nei, Han elsker mennesket så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn til pris for å frelse alle som tror på ham. Sønnens bevegelse til verden, hans inkarnasjon i vår virkelighet, er uttrykk for hvor høyt Gud elsker oss. Han elsker oss så høyt at Han vil dele sin kjærlighet, sin lykke, sin glede, sin fred med oss. For å gjøre det mulig, delte Han vår skjebne i Sønnen. Gjennom Sønnen i Den hellige Ånd kjenner Gud oss innenifra, fra vår menneskelige natur. Det er helt avgjørende for frelsen. Frelse er å være hos Gud, i Gud, være i den bolig som Sønnen er gått forut får å forberede for oss.

I dag ferier vi Den Hellige Ånds fest på pinsedag. Den Hellige Ånd, så nødvendig og likevel så hemmelighetsfull. «… du hører den suser, men hvor den kommer fra og hvor den blåser hen, det vet du ikke». Slik beskriver Herren ham i sin samtale med Nikodemus.

Han er helt sikkert ikke noen upersonlig kraft, for noe slikt er ikke mulig i Gud. Men han er en som er vanskelig å fatte, en som er en annen enn Faderen og Sønnen. Hans særpreg er hans guddommelige handling dypt inne i vår menneskelige, frie ånd. Han åpner i oss dypet i Gud som bare han har utforsket: «Den Ånd vi har fått del i, … den kommer fra Gud, og lærer oss å kjenne de gaver Gud har gitt oss» forteller Paulus. Ånden fører oss inn i mysteriet at Gud er kjærlighet. «Kjærligheten er dette: Ikke at vi elsket Gud – men at han elsket oss og sendte sin sønn som sonoffer for våre synder» definerer Johannes i sitt første brev. Ånden alene lærer oss å snu opp ned på perspektivet og av ham kan vi virkelig lære hva kjærlighet er ifølge Gud.

Det finnes en legende som forteller at da Kristus fór opp til himmelen, så spurte englene ham om hvordan det ville gå videre med Guds rike på jorden. «Jeg har jo mine disipler på jorden», svarte Kristus. Men englene så hvor ubetydelige, hvor svake og redde disiplene var og spurte forskrekket: «Herre, har du virkelig ingen annen, ingen bedre plan?» Og Kristus svarte: «Nei, en annen plan har jeg ikke.»

Dagens evangelium beskriver denne planen. Før han går til Faderen, gir han disiplene i oppdrag å bre Kirken ut over hele verden, idet de skal forkynne evangeliet og gjøre alle folkeslag til hans disipler.

Når vi betrakter Kirkens historie og alt som er skjedd siden disiplene fikk dette oppdraget, kan vi undres over at Kristus, valgte å gjøre det slik og ikke annerledes. Kunne han ikke ordnet det slik, at det hele kunne vært annerledes, ja, kunne ikke vi fått lov til å komme inn i himmelen med en gang? Hvorfor denne anstrengelsen å måtte forkynne og å gå ut i hele verden?

Det er en gledens dag i dag at vi kan feire jubileet for St. Eystein kirkes vigsel i Bodø. Kirken er til stede i Nord Norge, i et lite hjørne i vår store verden og i vår verdenskirkes utbredelse. Men vi er likefullt en fullverdig del av Kirken.

Lesningene fra Apostlenes Gjerninger i påsketiden er spennende fordi de forteller oss meget fra vår katolske kirkes aller første tid og spenner buen fra opprinnelsen til oss som er samlet her.

I dag hører vi at mennesker ble døpt i Samaria, fordi de hadde tatt imot troen på Guds Ord. Men de hadde ennå ikke tatt imot Den Hellige Ånd. Først da apostlene kom fra Jerusalem og la sine hender på dem, mottok de Den Hellige Ånd.

Dette betyr ikke at Den Hellige Ånd til vanlig ikke mottas allerede i dåpen, men her ser vi tydelig at dåp og ferming er to forskjellige uttrykk for en sammenhengende hendelse, nemlig begynnelsen på det nye livet i Kristus. Derfor ser Kirken på dåpen og fermingen som to sakramenter.

Hvordan skal det gå med Kirken når Kristus er gått til Faderen? Det første Kristus formaner disiplene om er å ikke bli forvirret: «Tro på meg!» Stol på at jeg gjør det beste for dere. Og så snakker han meget forsiktig om det at han skal gå bort: Jeg går for å for å gjøre i stand plass for dere og jeg kommer tilbake for å hente dere, «for at også dere skal være der hvor jeg er.» Det er hos Faderen. Disiplene frykter den store avstanden og spør om veien dit.

Kristi svar er overstrømmende: veien er han selv, det finnes ingen annen. Men han er meget mer: han er også målet, fordi Faderen, som veien fører til, er i ham, synlig for den, som virkelig ser Kristus som den han er.

Han undrer seg over at disiplene ennå ikke har forstått hvem han er etter en så lang tid sammen med ham. Gjennom ham, som er Guds menneskevordene Ord, snakker Gud Faderen til verden. Ja, i ham er det Faderen gjør sine verk. Jesu undre skal føre enhver til troen på at Faderen er i Sønnen, slik som Sønnen er i Faderen.

Vår vei gjennom livet møter vi ulike utfordringer. Felles for oss alle er at fremtiden som ligger foran oss, alltid er ukjent og vi vet ikke hva som kan komme.

Dagens tema: Jesus Kristus som den gode hyrde, kan vi oppleve som en trøst. Uansett hva vi måtte tenke og mene, i Kristus møter vi en som i motsetning til oss, kjenner fremtiden og som ønsker å lede oss gjennom livet.

Han har stemmen vi bør lytte til og kjenne igjen. Når han snakker om andre som «en tyv og en røver», sikter han kritisk til fariseerne i deres rolle som «hyrder».

Jesus Kristus er motsetningen til fariseerne og kaller seg med rette for den gode hyrden. Altså ikke bare en god hyrde, men den beste som finnes. På gresk finnes det to ord for god. Det ene betyr god i moralsk forstand, det andre betyr også vakker, vel skikket til. Det er det siste ordet som er brukt her. Ingen er så godt skikket til å være hyrde som Jesus.

Det er skjedd noe helt nytt som aldri har skjedd før. Et menneske er stått opp fra de døde. Døden kunne ikke holde på Guds Sønn som er blitt menneske. Men han er oppstanden til en ny virkelighet.

Det må være grunnen til at de to disiplene som er på vei til Emmaus ikke kjenner ham igjen selv om de kommer til å tilbringe noen timer med den oppstandene. Dette gir oss en klar pekepinn på at han er forandret gjennom oppstandelsens herlighet. Likevel fremstilles den oppstandene Herren av Lukas i de samme tjenestene som den jordiske Jesus: han underviser disiplene, spiser med dem, åpner deres øyne for sannheten.

Dramatikken for Herren er å hjelpe Kirken i hennes fødsel til virkelig å kunne tro på oppstandelsens sannhet. Han må se til at de nødvendige vitner får møte ham og tro. Derfor får disse to disiplene, hvorav den ene er nevnt med navn, Kleopas, oppleve den uventede gleden å få gå sammen med Herren. Men de kjenner ham foreløpig ikke igjen.