En av de store utfordringene i Herrens forkynnelse, er å formidle Guds rikes komme på en forståelig måte. Det fantes mange ulike forventninger til hvordan det ville se ut når riket kom, også forventninger om hvordan riket ville være. Men at det skulle komme på en helt annen måte i en person som er Guds Sønn, det så de fleste ikke. Ei heller at riket begynner med Kristus, men at det ikke er fullt ut synlig kommet, men at det befinner seg i et stadig komme til det én dag vil være endelig kommet.

For å hjelpe på forståelsen, bruker Herren derfor lignelser som viser til sider ved Guds rike. Denne søndagen hører vi tre lignelser til som dreier seg om rikets vekst. En vekst som er kraftig.

Den første snakker om ugress, det dreier seg om et raigress, kanskje svimling som vi også har i Norge. En romersk lov forbød den gangen å plante raigress for å sabotere kornet. Det er en realistisk fremstilling Herren kommer med. En mann sår godt såkorn, men hans fiende sår ugresset blant hveten. Raigress er giftig og den tvinner røttene sine rundt hvetens røtter. Derfor er det vanskelig å fjerne ugresset uten å skade hveten.

Herren er Ordet som ble kjød. Han er i seg selv språk, han er Guds kommunikasjon til verden. Men er det mulig for verden å lytte til Ordet og forstå det? Herren står overfor den store utfordringen å få folket til å forstå at han er Guds utsendte Sønn og er Messias. Men han er ikke Messias helt som forventet, han er Messias slik Gud vil at Messias skal være.

Det dreier seg om å fornye relasjonen til menneskene og sette i gang en ny bevegelse som ikke lenger vil være begrenset til et utvalgt folk, men som skal åpne seg for alle folk og som skal gå ut til alle verdenshjørner og samle alle ved å døpe dem til Herrens disipler.

Derfor er det viktig for ham, både å formidle budskapet til folket, men å få dem som skal bli den nye bevegelsens første ledere og misjonærer til å forstå budskapets dypere innhold.

Pedagogisk sett bruker Herren derfor gjerne lignelser med kjente motiver fra hans samtid for å formidle budskapet. Lignelsen i dag om bonden og såkornet vil vise hvordan Guds Ord vil bli tatt imot og hvordan Guds sak kan vinne tross motstand den vil møte på veien. Herren ønsker først og fremst å styrke motet til apostlene for deres misjonsarbeid. Kristus som kjenner menneskenes hjerte ser tydelig at ikke alle ville være villige til å lytte til Ordet og la det falle i god jord ved å åpne seg for å ta imot det nye budskapet om frelsen etter Herrens død og oppstandelse.

Omtrent midt på 900-tallet skal den gudfryktige Sunniva ha levd i Irland. Det var en tid i Kirkens historie hvor mange tok troen meget seriøst og ønsket å leve helt og fullt for Kristus. Hun var opptatt med å utøve gode gjerninger og det fortelles at hun var gavmild mot Kirken og viste stor omsorg for de undertrykte og de fattige. Da hun var av kongsætt, følte hun seg forpliktet til å være en ledestjerne for sitt folk når det gjaldt dyd og barmhjertighet.

Men hennes gode rykte gjorde henne til en fristelse for en tyrann som absolutt ville ha henne til å gifte seg med ham. Da hun ikke ville utsette seg for dette, men forbli trofast til Herren, valgte hun å flykte i tre skip med sine ledsagere.

Etter en lang sjøreise havnet de til slutt på en øy, Selja, på Norges vestkyst. Ulike trusler gjorde at de måtte søke tilflukt i en hule, som raste sammen og sperret dem inne.

Senere ble de funnet døde, da noen handelsreisende så en lyssøyle stige opp fra Selja da de skulle seile forbi. Sunniva og Seljemennene ble tidlig æret som martyrer. De er faktisk de tidligste helgener i Norge.

Vår Herre kan være klar og krass i sine ord. Men likevel er det ikke alltid lett for oss som lytter til dem helt ut å fatte dybden og alvoret i disse.

I dag spisser Herren inn konsekvensen av å følge etter ham ved å si at den som vil slutte opp bak ham, må å ta opp sitt kors, ellers er man ikke verdt ham. I tidens lange løp er forståelsen av disse ord gjennom forkynnelsen lett blitt redusert til å skulle bære og holde ut vanskeligheter, misforståelser, manglende aksept og lignende. Kristus har jo sagt at vi skal ta opp vårt kors, derfor holder vi ut slike ting.

Men det Herren sier er langt sterkere enn som så. For disiplene som hørte dette, må det ha vært sjokkerende. Kors stod for den aller verste henrettelsesmetoden på Jesu tid. En metode som romerne brukte i en utstrakt grad. Det er overlevert at romerne i årenes løp korsfestet titusenvis.

Den dømte måtte først og fremst nettopp bære, og det en stor vekt. Riktignok bar den dømte ikke hele korset, men tverrbjelken som enten ble satt inn i et stativ eller på en loddrett stolpe.

For enkelte kan vår tid vise seg å være utfordrende og brutal. Jeg tenker på hvordan en politiker, eller en sportsutøver eller en pop- eller filmstjerne kan bli feiret og rost opp i skyene, for så å falle og forsvinne i glemselen. Uten berømmelse hadde vedkommende kanskje kunnet leve mer beskjedent og mer lykkelig. Antatte vennskap kan ende når ikke vennskapet synes å lønne seg lenger.

Bare de sanne vennene blir. Derfor sa tidligere biskop Reinhard Lettmann i Münster en gang: «Bekjennelsen begynner når bifallet opphører.»

I dag hørte vi i evangeliet Kristus si: «Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene». Kristus gjør det helt klart for disiplene at det ikke er lett å være hans disippel. Det blir sikkert mange gode dager, men det kan også komme tider hvor det blir hardt å etterfølge ham. Bifallet vil stilne og bekjennelsen kreves. De må være beredt på vanskelige tider, men behøver ikke å være redde.

Når vi hører om at Kristus sendte ut de tolv apostlene kunne vi kanskje tenke at det angår ikke oss. Det er en tekst for prester eller for de som vil bli det. Å helbrede syke og å oppvekke døde kan vi ikke. Har dette evangeliet noe å si oss? Den har det og da jeg tenker særlig på den siste setningen: «Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre.»

Vi har fått meget i livet. En gave får vi uten å gi noe for det. En gave er en gave, en gave er gratis. Vårt liv har vi fått uten å ha gjort noe for det. Vi er ikke tilfeldige, men er kalt av Gud: «jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Slik står det i Bibelen. Det gjelder for alle mennesker. Også vår dåp og vår tilhørighet til Kristus har vi fått gratis i gave. Nettopp disse to eksemplene viser at vi har fått det viktigste i livet som gave.

«Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre», sier Kristus til de tolv idet han sender dem av gårde. Han sier det også til oss, for det viktigste i livet er gitt oss i gave. De tolv skal helbrede syke og vekke døde. Det kan ikke vi på samme måte. Men hva vi kan gi til andre kan vi lære av den russiske forfatteren Tolstoj:

Guds Sønn har åpenbart for oss at Gud er treenig. Det er bare én Gud, men Gud er i seg selv tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er en ny erkjennelse av Guds virkelighet som Han har gjort mulig for oss, som Han ville vise oss.

Enheten mellom de tre personene betyr at Gud i seg selv er i en fullkommen kommunikasjon. I Gud kan det ikke være noen synd, noen mangler, noen svakhet, bare fullkommen fylde, helhet, enhet. Gud har en indre virkelighet som er ren kjærlighet og ut av denne kjærligheten er alt skapt, er skaperverket sprunget ut. Gud er altets skaper.

Mennesket er skapt i denne kjærligheten og er gitt gaven selv å kunne elske. Og skjønt mennesket ved eget valg, valgte å ikke besvare Guds kjærlighet fullt og helt, gav Gud i sin kjærlighet aldri opp mennesket. Nei, Han elsker mennesket så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn til pris for å frelse alle som tror på ham. Sønnens bevegelse til verden, hans inkarnasjon i vår virkelighet, er uttrykk for hvor høyt Gud elsker oss. Han elsker oss så høyt at Han vil dele sin kjærlighet, sin lykke, sin glede, sin fred med oss. For å gjøre det mulig, delte Han vår skjebne i Sønnen. Gjennom Sønnen i Den hellige Ånd kjenner Gud oss innenifra, fra vår menneskelige natur. Det er helt avgjørende for frelsen. Frelse er å være hos Gud, i Gud, være i den bolig som Sønnen er gått forut får å forberede for oss.