Hvor ofte blir ikke de hellige fremstilt på en måte, som får hellighet til å virke som et uoppnåelig mål for oss? En helgen er en som alltid er perfekt, som ikke synder, som alltid er rolig, som utstråler glede og fred.
Helgenen har mange egenskaper, som vi bare kunne drømme å ha.
Vi kan tro at vi kommer bare til å være enkle mennesker som gjør mange feil og synder, som er urolige, som kan være deprimerte og triste, og som kan skape ufred. Helgenen står der, strålende, langt borte, vi står her, mørke, uten eget lys. Hvorfor feire alle helgener? For å ta fra oss motet? Nei det er ikke meningen.
Slike beskrivelser av helgener stemmer ikke. Helgenene var ikke mennesker, som aldri hadde feil eller syndet. Det er bare vår Herre vi kan si det om. Nei, tvert imot. Jeg er overbevist om at de visste meget godt om sine feil og synder, at de var seg sine grenser bevisst. At intet unngikk «selvransakelsens» blikk. Antageligvis betød for dem selv det minste overtramp langt mer smerte enn det våre overtramp betyr for oss. Der ser jeg en vesentlig forskjell mellom en helgen og oss, men det er en forskjell som ikke er uovervinnelig.
En helgen er en, som forsøker å gi Gud en sentral plass i livet sitt på alle livets områder. En helgen vet at han eller hun bare er en skapning, en Guds skapning, at Gud er opphavet til livet hans eller hennes, at han eller hun er avhengig av Gud, at han eller hun trenger Gud. En helgen oppsøker ikke Gud bare på søndagene, men forstår hele livet som en Gudstjeneste. Og her spiller livsoppgave eller stilling ingen rolle.
Riktignok ærer Kirken påfallende mange geistlige og ordensfolk som hellige, men det må jo også våre utallige hellige ektepar og enslige. På Alle Helgeners Fest tenker vi også på alle de hellige, som Kirken ikke ærer offisielt.
Festen i dag vil ikke ta fra oss motet til å forsøke og bli hellige, nei den vil tvert imot styrke oss til å gå vår vei inn i helligheten. Enhver går nemlig veien på sin måte. Det finnes ikke bare en vei til hellighet. Det, det kommer an på, er at vi til stadighet forsøker å leve våre liv bevisst som en troende, at vi erkjenner at vi har våre grenser, at vi også er avhengig av Gud, at vi kan slippe Gud inn i livet vårt og det i det mest alminnelige og hverdagslige liv, inn i hvert hjørne av vårt vesen.
I dette helt personlige forholdet til Gud vil vår helt personlige vei til hellighet utfolde seg, vil vi erkjenne hvem vi er, hva som er vårt kall, vil vi gjøre det riktige og det gode. For Gud er hver og en av oss unik, enhver og en av oss vil gå sin vei med Gud på sin måte. Da er det ikke viktig om vi noen gang blir helligkåret, men det viktige er at vi er på den riktige veien. Hvor lang den er spiller heller ingen rolle så lenge vi blir på veien. Det er det dagens fest minner oss om, at vi er på vei og at veien er lønnsom å gå.
Til slutt er det viktig å minne om at kapittel 5 i Det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon «Lumen gentium» skriver at alle er kalt til hellighet i Kirken. Det er midtpunktet i konsilets mange dokumenter og det sentrale for enhver fornyelse i Kirken. Alt Kirken bestemmer og gjør, må være for å styrke kallet til hellighet og gjøre det mulig for alle som tilhører Kristus i Kirken å virkeliggjøre det i sine liv. Hver enkelt er kalt til å gjøre sitt beste på sitt unike vis for å gå veien til hellighet. Da blir Kirken det hun skal være i verden og da har vi intet å frykte, men alt å håpe.
