Kjærlighet, det å kunne elske, er ikke uten videre enkelt. Det er så lett å si at vi skal elske oss selv, elske hverandre og elske Gud. Men hvor ofte møter vi ikke alt annet enn kjærlighet. Og dersom vi betrakter vår verden, ser det jo ikke akkurat ut som om kjærligheten er det øverste budet. Det ser heller ut som om verden styres av hat, selviskhet, herskesyke, misunnelse, sjalusi og så videre.
Men likefullt er kjærligheten de kristnes øverste bud, akkurat som for jødene, selv om det er litt annerledes formulert. Men det er et bud som vi ikke kan oppfylle over natten, men er en prosess vi kan tre inn i; eller et slags rom, en atmosfære som vi kan leve i. Vi innbys, ja, vi kalles til å leve i kjærlighet. Slik, og bare slik, kan vi kristne bidra til å forvandle verden til å bli slik Gud vil ha den. Ingen av oss ville kunne forvandle hele verden, men enhver av oss kan yte et bidrag der hvor vi er satt i denne verden i dette livet.
For å kunne tre inn i kjærligheten som Kristus befaler, kan et første skritt være å vekke i seg overbevisningen om at vi er elsket av Gud, en overbevisning som er viktig å holde ved like. Vi kan tenke slik, fordi det er slik Kristus ville vise oss Gud.
Gud er kjærlighet i den reneste formen, uten omsvøp, en kjærlighet som strømmer uten ende, uten noen gang å slukke eller uten noen gang å bli redusert. En kjærlighet som strømmer gjennom oss, helt ufortjent. Denne kjærligheten fra Gud betyr at Gud aksepterer oss slik vi er, med alt vi er laget av, med hele legemet vårt, med hele vår sjel, det vil si med alt vi bærer i oss av særegenheter, av sterke og svake sider, av ånd og viten, av alt som former eller har formet oss, av vår helt egne historie. I det er vi helt gjennomelsket. Denne kjærligheten mottar vi, uansett hva vi måtte gjøre.
Det gjelder også dersom vi gjør noe vi ikke burde gjøre, noe helt galt, selv det onde. Gud elsker oss selv om Gud ikke elsker alle gjerningene våre. Hele den kristne moralen har som mål at våre gjerninger tilsvarer denne kjærligheten. Å oppnå dette ville være å nå kjærlighetens høyeste form. Men på den annen side får vi ikke på vår vei glemme at vi er skapte og aldri kommer til å bli så fullkommen som Gud eller elske på en fullkommen måte som Gud. Likevel skal vi med Gud nåde forsøke å komme så langt som mulig i kjærlighetens omvandling av hjertet.
Dersom vi kan begripe at vi blir elsket på en så ufattelig måte, at vi kan klare å få det til å bli en indre bevissthet, burde det være mulig å kunne elske Gud av hele vårt hjerte og i alle våre tanker, kan vi elske oss som vi er, kan vi elske vår neste, slik vår neste er. Og det dreier seg ikke her om tre former for kjærlighet, men de tre er kjærligheten i sin helhet.
Da burde vi være i stand til å kunne skjelne mellom personen, som alltid er elskverdig, og dennes handlinger, som ikke alltid kan aksepteres, dersom de går mot kjærligheten. Lykkes vi i det, kan vi leve den kristne «corectio fraterno», den broderlige formaning, hvis den andre merker at det ikke er ham/henne, men hans/hennes handlinger vi vil forandre. Kjærligheten til vår neste må jo bety at vi bør ledsage ham/henne til den samme kjærligheten. Slik kan budet om kjærligheten til den neste og til oss selv, føre oss til en balansert kjærlighet. Det blir jo alltid en fin balansegang mellom den riktige kjærligheten til seg selv og den falsk selviskhet. Kjærligheten til en selv kan jo aldri være til en annens ulempe eller virke sårende, mens selviskheten kan lett leves på bekostning av de andre.
Vi kan elske, fordi vi er et bilde på Gud, som er kjærligheten.
